Tre dager. Tre netter. I en fiskemage.
Og Jona takket Gud.
”de som holder seg til vind og tomhet,
har sviktet sin kjærlighet, sier han til sin Gud,
Men jeg vil ofre for deg min takkesang.
Det jeg har lovet, vil jeg holde.”
Så spydde fisken Jona opp på tørt land.
Og han gikk til Ninive og ropte ut budskapet om at Gud hadde sett deres ondskap. Om 40 dager skal byen bli ødelagt!”
Så gikk Jona opp på en liten høyde ved utkanten av byen.
Bygget en liten løvhytte og satt med god utsikt så han kunne følge med på når Guds vrede rammet Ninive!
Det var en tabbe....
For byen hadde lyttet Og Gud hadde sett dem og lot dem være...
For en skuffelse det var! Så sint som Jona ble!!
Det ble ingen ødeleggelse!! Han ble rett og slett snytt for litt skikkelig action!
Er du virkelig så sint? sukket Gud.
Ja…så sint var Jona…
Da lar Gud en busk vokse opp over Jona. Som kastet skygge over hans hode i den stekende varmen og som skulle fri han fra mismotet. Jona ble glad.
Men busken visnetr like fort som den vokste opp.
Igjen sa Gud…:Er du virkelig så sint?
Ja…så sint var Jona.
Og Gud ristet trett på hode og sa:
Du har følt omsorg for en busk.
Du har ikke arbeidet for den ….ikke fått den til å vokse…
Skulle ikke jeg har omsorg for byen Ninive med mennesker som ikke engang vet forskjell på høyre og venstre…??
Veldig, veldig godt sagt av Gud...
Hva er egentlig poenget med Jona! Det er jo ikke tvil om at det er gjenkjennelig!
Vi har vel alle billedlig talt satt oss på en høyde med god utsikt til andres tabber eller undergang..mens vi tenkte at der fikk de jammen som fortjent.
Poenget er hvordan Gud møter Jona.. ”Kjære Jona, jeg har selvfølgelig mer omsorg for byen og menneskene der enn du har for en vissen busk! Kjære Jona..du har mistet perspektiv....”
Mennesker, Jona! Gud elsker mennesker.
Derfor er de hele tiden i hans hjerte og sinn.
Derfor er det noe som heter nye muligheter.
Så når vi er trangsynte er han vidsynt.
Og når vi mister perspektiv og definerer han bort er vi alltid definert inn i hans nærhet og tanke.
Hanne Elstrøm
Musikk Dona Nobis Pacem Frode Fjellheim og Anne Vada