Hver gang jeg ser et dødt menneske, slår det meg hvor dødt det er. Den samme kroppen, de samme rynkene, de samme hendene, alt sammen preget av livet som er levd, men noe er helt borte. Noe har reist, og kroppen er bare et skall igjen. Det får meg alltid til å undre: Hvor ble livet av? Sjelen? Og hvor kom den fra den gangen mennesket ble til?
Kanskje er det slik at vi ikke bare reiser til Gud når vi dør, men kommer fra Gud før vi fødes? Og kanskje når vi ennå ikke har lært å tenke logisk, å skille mitt og ditt, å dømme oss selv og andre, når vi ennå ikke har blitt formet av menneskers krav, av deres kjærlighet og feilbarlighet, kanskje vi da har åpen kanal til Gud. Kanskje vi da er ett med Gud som har skapt oss og dermed også med Guds bilde i oss selv. Og kanskje er det sånn at når vi lærer å ferdes i verden, ja så avlæres samtidig de fleste av oss evnen til å fornemme Gud.
Sånn tror jeg det er. Og derfor tror jeg menneskets viktigste oppgave er å bli som et barn igjen. Ikke så vi mister vår modning, vår forståelse, vårt språk og våre refleksjoner, men så vi samtidig med at vi er ansvarsfulle mennesker i verden, åpner kanalen til Gud. Da blir livet som en reise der det på et vis er et mål å behold den gaven vi kom til livet med. I det lyset kan jeg forstå at livet som troende av og til blir beskrevet som et idrettsløp der den som avslutter livet med troen i behold går av med seieren.
Jeg kommer snart, lyder det dramatisk i Åpenbaringsboken. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg seierskransen.
Guds mysterium og under preget i oss selv. Dét tror jeg er seierskransen som vi kan ta med på hele livsreisen og beholde når vi må gi slipp på alt annet.
Pernille Astrup
Musikk Lite barn som kommer Kari Bremnes