Noen går av og haster av sted. En sitter lent mot en kald flisvegg og sover. Et barn er urolig. En kvinne krangler på et fremmed språk over telefonen. Sint stemme. Jeg har musikk på ørene. Høyt. Hører Lars Bremnes synge “Å kunn æ skrive på himlen så skreiv æ ditt navn…” Allikevel trenger lyden av livet slik det er akkurat nå inn og lager en dyp melankoli i hjertet.
Jeg har vært i begravelse. Og jeg lurer på hvor vi skal gjøre av all sorgen til neste gang. Og plutselig savner jeg alle som kan savnes. Vil skrive navn på isblå høsthimmel! Jeg sender en tekstmelding til en god venninne: “Har vært i begravelse. Der er det lov å gråte. Hvor gjør vi av sorgen resten av året?” Hun svarer raskt: “Vi gjemmer den og sliter oss ut på å mestre livet”.
T-banen kommer. Uendelig mange varme og slitne kropper presses inn på liten plass. Klokka er halv fem. Jeg kan kjenne pusten til han som står ved siden av meg. Så nær. Så fremmed. Sliter han med å mestre livet tro? Lurer på om han sørger? Savner han noen? Hender det at han gråter?
Vi er i etterdønningene av allehelgensdag. Et pustehull fra alt vi gjemmer bort mens vi sliter med å mester livet. En dag sorg ikke skremmer. Eller tårer skyver noen unna. Som i begravelser. Små, små rom i dagene våre som gir oss grønt kort til å være helt avkledd.
Så nakne vi tillater oss å være da. Så vakkert det er midt i alt det smertefulle. Som om vi kler av oss noe som holder oss samlet og i noen minutter åpner opp for et “her og nå” der tårene får strømme. Der vi gir hverandre varme, sørgmodige og ærlige smil og varme blikk. Der gråten fyller rommer sammen med tonene fra orgelet og lar sorgen bli del av en symfoni!
Ute av t-banetunnelen. Blå, blå himmel. En skjør gitar på øret. Jeg skriver navn på navn. Kunne ønske jeg kunne spille på flygel. Måtte ha øvd masse på forhånd. Kan ingen akkorder som forklarer alt. Imens øver jeg på livet hele tiden. Og sorgen.
Og ønsker for oss alle at vi oftere kan våge å vise hverandre sårbarhet.
Våge å være både skute og havn.
At vi alle kan forsøke å være den ene for noen som tar imot noen tårer.
Uten å vike med blikket.
Før vi gjemmer det igjen... til neste gang.
Jesus sier: Salig er de som sørger, for de skal trøstes.
Hanne Elstrøm
Musikk: Lars Bremnes - "Å kunn æ skrive"