Morgenandakten torsdag 27. februar

Vekkelse

Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Tom Øverlie / NRK

Nå skal jeg holde en tordentale om undergang og fortapelse. For her om dagen ble jeg vekket til bekymring, og det som vekket meg var en ny nabo. Jeg og hunden min møtte henne på tur med hver vår firbente venn, vi slapp dem løs og lot dem rase rundt på jordet.

Vi snakket litt løst og fast, og kom inn på hva vi drev med. Hun var predikant og hadde nettopp besøkt en kristen menighet for å snakke om Jonas bok, som hun leste som en historie om nettopp vekkelse.

Jona ble nemlig befalt av Gud om å stikke bort til storbyen Ninive og advare innbyggerne om at hvis de ikke fikk en slutt på all ondskapen som skjedde der, så ville byen falle sammen rundt dem og gå til grunne. Jona var i utgangspunktet en ganske egoistisk type, og stakk av heller enn å ta ansvar for å advare innbyggerne, før det skjedde en katastrofe.

Han rømte av sted med et skip og la seg til å sove under dekk. Det oppsto storm, og mannskapet våknet. De begynte å kaste ting over bord, for å lesse byrden, unntatt Jona, han snorket ubekymret videre. Til slutt måtte kapteinen gå ned og riste ham, for å vekke ham. "Hvordan i all verden kan du sove nå?"

Da våknet Jona. Først nå innså han ansvaret. Han var sendt for å redde folk fra den sikre undergang, men brydde seg ikke nok til å gjøre noe - inntil nå. Han ba mannskapet hive ham over bord, for å lette lasten. I stedet for å drukne ble han svelget av en hval, og etter noen trykkende dager med indre selvransakelse i hvalens mage, bestemte han seg for å gjennomføre oppgaven. Da ble han spyttet ut og opp på land i Ninive. Så advarte han innbyggerne, som hørte på ham, skjerpet seg og Gud lot byen stå.

Jeg har ikke egentlig tenkt at gammeltestamentlige historier angår meg. Jeg har stort sett – sett dem utspille seg på flanellografer der de fremstod som rene eventyr. Men så ble plutselig Jona-historien satt på dagsorden av en nabo. Det handler om å vekkes, for å se alvoret. For fortsetter vi å ødelegge miljøet, så rammer katastrofen og den blir stor.

Begeret er fullt av eksos og giftig søppel, og skog på skog fortæres av ild – og vi vet det vel egentlig, men det er vanskelig å ta det inn over oss, at det bare blir verre, hvis vi ikke våkner og tar tak, for et knallgrønt skifte.

Jeg skulle gjerne latt historien om Jona blitt hengende livløst på flanellografen. Dessverre vekket naboen den til live, og jeg innså noe så guffent som at jeg stadig finner grunner til å redde meg selv. Jeg har jo litt tid, tenker jeg. Verden går ikke under på en stund i hvert fall, så jeg kan slumre litt til.

Kanskje får han rett i det han sa på NRK-andakten, svovelpredikanten Ole Hallesby, den gangen: At vender vi ikke om nå, så våkner vi en dag opp i et helvete. For dette helvete han snakket om er kanskje her på jord.

Og jeg spør meg: Kan klimakrisen gjøre endetidsprofetiene i Bibelen til virkelighet? Forskerne sier at det fremdeles er mulig å redde kloden fra de verste katastrofene, men da må vi brått vende om mot et grønnere skifte. Engasjement for endring har fungert før, det fungerte for folket i Ninive, og det har ført mang en krig frem til fred i historien.

Om det ikke holder å ta et skippertak i miljøvern nå, så kan jeg i hvert fall håpe og tro at det ett sted der ute på havet kommer en due flyvende med olivenkvist i nebbet.

Ida Marie Haugen Gilbert

filosof og skribent

Musikk: Johnny Nash - "I can see clearly now".