Det skjedde i 2013. Jeg så henne gå forbi standen vår på avstand en to-tre ganger, hun kikket forsiktig bort på oss med raske blikk. Det var en av mine tidligere konfirmanter. Både hun og jeg var langt hjemmefra. På fjerde gangs passering var hun nært nok. "Hei," sa jeg. Hun så opp på meg og smilte forsiktig. "Eh, hei".
Vi fikk oss en lang prat hun og jeg. Til å begynne med gikk samtalen litt tregt, men jeg forsto at hun trengte tid, og ga henne det. Hun visste ikke helt om dette med kirke var noe for henne. Skulle hun melde seg ut? Hun var døpt og sånn, men ikke akkurat aktiv på kirkefronten. Og hvorfor skulle hun være det? Det hun visste om kirka hadde hun fra aviser og TV.
Kirka var veldig opptatt av homofili så det ut til. Det var ikke lenge i mellom overskriftene. Hun hadde tenkt på det en stund nå. Hun var så forelska. Skeiv, homo eller bi eller hvilken merkelapp hun nå enn skulle sette på seg selv.
Uansett, de hadde snakka om dette med å gifte seg. Hun hadde egentlig sett for seg at det skulle skje i kirka hjemme, men nå visste hun ikke. Så da hadde hun tenkt på dette med kirke og om hun kanskje skulle melde seg ut. Var det noe vits i å utsette seg sjøl for det kirke-greiene? Men så var det jo det at hun trodde jo på Gud, da, og Jesus også.
Noen uker seinere hadde hun tatt mot til seg for å reise på Pride i Oslo. Hun måtte jo finne ut av ting, oppleve, tenke. Da så hun noe rart. En stand i Pride park, med Kirken på pride. Hva i alle dager gjorde kirken på pride? Hun hadde, som jeg hadde lagt merke til, gått noen runder rundt på festivalområdet, og liksom skulte bort på standen. Var vi der for å fortelle henne og de andre at de var syndige eller noe? Men vi hadde jo regnbuen i banneret vårt. Og vi smilte, vi som sto der. Så tok hun mot til seg da jeg sa hei, og hun kom bort.
Hun fikk snakket om tro og forelskelse, om kirke og sorgen, ja, for det var en sorg, at kirken hennes ikke så ut til å anerkjenne hennes liv. Jeg fulgte interessert med. Lot henne snakke. "Det er viktig å få komme til Gud og kirken med hele sitt liv", sa jeg. "Du må ikke la noen ta fra deg kirka di. Du er skapt i Guds bilde og er Guds barn. Gud elsker deg som den du er."
Det er snart fire år siden nå, dette møtet mellom en ung kvinne og presten hennes.
Etter kirkemøtet i år, fikk jeg en melding fra henne: "Endelig!" Sto det. "Nå fikk jeg kirka mi tilbake. Jeg er glad jeg blei i kirka. Takk for praten den gangen."
Kristine Sandmæl
Musikk: Ola Bremnes - "Har du fyr"
