Jeg bruker lyslampe for å holde en viss døgnrytme i mørketiden, for jeg kan bli riktig så sur og gretten etter måneder uten nok sollys. Her jeg sitter og gjesper over morgenkaffen innser jeg at det er på tide å få satt i gang denne evinnelige lysterapien i vinter.
Jeg er ikke noe morgenmenneske. Og som om ikke det er nok, så må jeg klatre opp på bikkjekaldt loft for å lete etter lampa. Jeg klarer å henge fast sokken i en spiker på vei opp og kjefter litt for meg selv. Og jeg leter meg vei gjennom rot og stikker meg på noe skarpt, men der var den.
Jeg haster ned for å begynne på alt jeg må rekke i dag. På kjøkkenet plasserer jeg den på frokostbordet og setter i kontakten. Så virker ikke lampa! Jeg blir irritert.
Alle sånne ting som streiker eller er forsvunnet når man har det travelt - er til skrekkelig besvær. Enten det dreier seg om lyspærer som går, eller nøkler jeg ikke finner. Det overskygger liksom alt annet man skal gjøre. Her skulle jeg inntatt terapeutisk lys, men så ser jeg mørkere på det enn jeg gjorde før jeg hentet lampa.
Jeg synker ned på en stol og går inn på Facebook. Der ser jeg en hyggelig status om koselige ting som skjer i hverdagen, postet av en venn som lever med sykdommen ALS. Det er en sykdom som litt etter litt ødelegger hjernens kontakt med musklene, slik at musklene forsvinner - helt til hun ikke lenger kan puste selv engang.
Nå har sykdommen kommet så langt at hun sitter i rullestol, må ha tilsyn og hjelp til alt døgnet rundt. Hun må ha maskin for å klare å snakke, for å klare å puste og andre ting som jeg hver dag tar for gitt at jeg får til.
Og midt i alt dette her så klarer hun å se lyst på ting – attpåtil glede seg over det hun har: Som familien som stiller opp, helsetilbudet i kommunen, minnene og sånne små stunder hvor alle sitter sammen og snakker og ler.
Hun må ha hjelp til å legge seg, hjelp til å snu seg i sengen, men likevel – her og nå klarer hun å kose seg. Hun får med seg lysglimtene, de druknes ikke av sykdommen.
Her er det snakk om et mørke som litt etter litt har tatt seg inn over livet hennes. Men det har ikke klart å overvinne lyset i livet. Det trenger seg gjennom all dritten, og lyser opp sider ved livet hun verdsetter så mye at mørket må vike. Lyset vinner øyeblikket.
Dette minner meg om ordene i Johannesevangeliet:
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
I lys av alt som er så mye verre, må jeg skamme meg litt som lot dagen mørkne på grunn av streikende lampe. På telefon med reparatør finner jeg ut at jeg må kjøre halvannen time med t-bane for å få reparert lampa. Men etter å ha tenkt meg om etter å ha sett Randis lys på livet, så nekter jeg å se mørkt på det.
Ida Marie Haugen Gilbert
Musikk: LeAnn Rimes – "You light up my life"
