Morgenandakten torsdag 25. juli

Nattfiolen og nattsvermeren

Edel Merete Gervin
Foto: Christen Gervin

Salme 148

På enga hjemme hos oss vokser det nattfiol. En nydelig orkide med hvite, sarte blomster. Den gjør ikke så mye ut av seg, men når du først får øye på den mellom prestekrager, jonsokblom og blåklokker, så står den der rakrygget og vakker.

Nattfiolen har visstnok de lengste nektarsporene av alle de norske orkideene. For å bli pollinert er den avhengig av et samarbeid med en nattsvermer som har lang nok sugesnabel, så den når ned til nektaren. Den sender ut sin nydelige duft på natten, for å lokke til seg sin spesielle venn. Når nattsvermeren kommer på besøk og suger til seg nektar, så pollinerer den samtidig nattfiolen.

Det fascinerer meg at alt i naturen henger sammen, og at alle arter har en viktig plass i skaperverket. Isolert sett kan en tilfeldig nattsvermer virke unyttig og overflødig. Men hvis nattsvermeren med den lange snabelen blir utryddet, så blir også nattfiolen borte. Den har en meget viktig rolle!

Er det ikke sånn med oss mennesker også? Noen ganger føler vi oss unyttige og verdiløse, eller at vi ikke passer inn. Andre ganger ser kanskje vi ned på noen av våre medmennesker. Men vi er skapt av Gud, og alle mennesker er like verdifulle i Guds øyne. Vi har alle en viktig rolle i fellesskapet og i skaperverket, selv om vi kanskje ikke vet det selv.

Når jeg går i blomsterenga fylles jeg av ydmykhet overfor skaperverket, det er så vakkert og fullkomment! Det er som om blomstene selv synger av glede, og priser sin Skaper. Akkurat som det står i salme 148, i Salmenes bok:

De skal lovsynge Herrens navn,
for han befalte, og de ble skapt.
Han ga dem sin plass for alltid,
bestemte en ordning som ikke forgår.

Hans herlighet er over himmel og jord.

Edel Merete Gervin

diakon i Bragernes menighet i Drammen

Musikk: Lars Lillo-Stenberg – «Den prektigkledde sommerfugl»