1. Mosebok 1, 27
Jeg har verdens beste jobb. For i min jobb får jeg lov til å møte ungdommer. Og jeg er utrolig privilegert som får lov til å gå et stykke vei med vanvittig mange fine unge mennesker, å prate med dem, å diskutere med dem, og ikke minst, lære av dem.
Men det som bekymrer meg, er hva alt for mange av ungdommene forteller om sin hverdag. De forteller om jaget etter gode venner og gode karakterer. Om presset etter å passe inn, og å finne sin egen vei.
Hvordan er det å leve sånn? Hva lurer seg bak smilene, latteren og bildene på de perfekte Facebook-profilene? Og hva skjedde egentlig, i det ungdommen sender et lettkledt bilde av seg avgårde, fordi noen sa at de var kule om de gjorde det.
Og så lurer jeg på, om ikke dette gjelder for flere enn ungdommene våre? Gjelder det ikke ofte for oss voksne også? Voksne sender kanskje ikke fullt så mange bilder på sosiale media som de angrer på i ettertid, fordi de vil være kule. Men også voksne polerer på sitt eget liv både på nett og i hverdagen, for å passe inn eller for å virke mer lykkelig.
Vi voksne påvirkes av de samme mekanismene som ungdommene våre. Men kanskje er det lettere å snakke om presset som ungdommen opplever, for det er ikke fullt så nært.
I første Mosebok, i fortellingen om skapelsen, står det at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Det betyr at hver enkelt av oss allerede har verdi. Men i måten vi presenterer hvordan det perfekte er, så er det for mange som tror at de må endre på seg selv, for å oppnå det. Hos Gud er vi allerede god nok. For Gud trenger vi ikke skape oss. Derfor tror jeg vi har et gud-villet ansvar for å hjelpe hverandre til å akseptere den vi er.
Og vi kan starte ungdommene våre. Fordi noe av gleden med ungdommer er at de i mye større grad enn oss voksne, evner å forandre seg. Vi som er voksne har et ansvar i å fortelle ungdommene våre at de må slutte å jage etter det de tror er en bedre utgave av seg selv, fordi de allerede er skapt til å være den de er. Vi som voksne har et ansvar i å fortelle de ungdommene våre at de er god nok. Og kanskje, så klarer vi å overtale oss selv om det - på samme på veien.
Ragnhild Bjørvik Opsahl
prest i Kroken kirke
Musikk: Lou Reed - "Perfect Day"
Andakten ble første gang publisert 15. mai 2017
