Morgenandakten torsdag 23. november

Jeg var syk og dere så til meg

Siv Limstrand
Foto: Cathrine Dillner Hagen

Jeg visste det i det samme, det var galt svar. Og hun visste det også. Hun hadde stoppa meg uttafor kirka, spurt om jeg hadde småpenger å avse, hun skulle hente ut medisin på apoteket rett over gata. Det var rett nok at det ikke var mynter i lommeboka mi, knapt nok sedler å snakke om. Men noe hadde jeg. Jeg svarte, nei, jeg har nok ikke småpenger i dag. Sant nok, men likevel ikke sant nok. Så er det heller ikke sikkert at pengene skulle gå til medisin. Men det er uviktig i møte med dette:

Jeg var syk og dere så til meg.

Det er Jesu ord, slik Matteus skriver det. Avslørt. Ikke mer å si om den saken. Ordene treffer direkte. Som jeg tror de aller fleste av oss kjenner oss truffet. Og det skal vi gjøre, kjenne oss truffet. Jeg tror det er vår plikt som mennesker, uansett om vi tenker og tror dette har noe med Gud å gjøre eller ikke. I alle livssyn er omsorg og barmhjertighet for medmennesker viktig.

Jeg stod altså der med min lukkede hånd og mitt lukka hjerte. Gikk etter hvert videre. Kjente meg avslørt, for henne, for meg sjøl. Vi visste begge at jeg har mer enn nok å leve av. Sjøl om det kan knipe rett som det er. Og vi visste begge at hjertet mitt var lukka for henne, akkurat som hånden.

Jeg orka ikke åpne det, ikke der og da, hadde andre ting i hode og hjerte, mange viktige ting som krevde meg, fylte meg opp. Jeg klarte ikke å ta imot invitasjonen til å åpne hjertet. For det er det jeg tenker det var - en invitasjon til å åpne hjertet. Til å gjøre en forskjell. Til å bli litt endra. Jenta ga meg en sjanse. Jeg tok den ikke. Sånn er det.

Men vi har noe å gi hverandre – og vi har noe å si hverandre. Vi kan jo faktisk kjenne det, om vi har gjort en forskjell i noens liv. Om vi har rakt ut handa og gitt noe, eller rakt ut handa for å hjelpe – om så en ustødig gammel kar på bussen. Møtt et ansikt og sendt et smil. Fordi noe i blikket gjorde at det bare kom som en respons. Det gjør en forskjell å gjøre en forskjell. Også mitt liv blir annerledes da.

Jesus sier videre: Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.

Hvorfor klarte jeg ikke se hvem jeg lukka øyne og hjerte for?

Jeg tenker ofte at det er det åpne hjertet jeg må beskytte, være urolig for – alt jeg kan utsette meg for. Men kanskje er det bare det åpne hjerte som gir oss mulighet til barmhjertighet?

Siv Limstrand

Musikk: Marthe Valle - "Fader Vår"