Jevnlig kommer folk til meg og vil snakke om tro, og begynner med: "Jeg tror ikke på Gud, jeg." Da svarer jeg: "Fortell meg om den guden du ikke tror på." Da forklarer de ofte at de ikke kan tro på en Gud som ikke godtar mennesker som de er, som dreper uskyldige i Det gamle testamente og dømmer barn som ikke er døpt til helvete. Da sier jeg: "Den guden tror ikke jeg på heller."
Da jeg var i tenåra begynte barnetroa å slå sprekker, og jeg ble stresset for om helvete fantes. Var det virkelig det alt handlet om? Det var først da jeg ble teologistudent at jeg fant roen. Da så jeg at de i 2/3 av Bibelen som utgjør Det gamle testamente, finnes ikke en klar idé om et liv etter døden, før helt til sist i den nyeste boka – Daniels bok. Moses, Abraham, Noa, alle disse kjente figurene – for ingen av dem var et liv etter døden tema.
Men alle var opptatt av frelse. Altså måtte frelse handle om noe mer enn det som skjer etter at vi dør.
I tiden fra da Daniels bok ble skrevet og fram til da Jesus kom til jorda, hadde det blitt ganske vanlig blant jøder å tro på et liv etter døden. I Bibelen finner vi en slik tro både i evangeliene og i brevene som Paulus skrev. Men det viktigste i forkynnelsen var livet her og nå. Paulus var overbevist om at Jesus ville komme tilbake i hans egen levetid og tenkte nok ikke så mye lenger fram enn det.
For både Jesus og Paulus var troen først og fremst en vei til omvendelse, til et helt og godt liv. Derfor kalles de kristne i Apostlenes Gjerninger for Dem som fulgte veien. Den Paulus kalte Kjærlighetens vei.
I en troende persons liv snakker vi gjerne om tre faser: Barnslig naivitet. Kritisk tenkning. Postkritisk bekreftelse. Som barn blir man gitt en tro. Som ungdom kommer barnetroa i press og man møter tvil. Som voksen kommer man tilbake til troa, men på helt nye premisser, med et voksent menneskes erfaring.
Jeg veit ikke hvilken fase du er i nå. Kanskje mistet du troa helt, kanskje hadde du den aldri. Men her er min oppfordring: Ikke la deg selv stå og skyggebokse med en Gud ingen av oss tror på. For det kan godt hende – når alt kommer til alt – at vi har det viktigste til felles: Ønsket om å følge kjærlighetens vei.
Jens Bjelland Grønvold
Musikk: Tim McGraw – Humble and kind