Joh 14, 2-3
Husker du piken med svovelstikkene? Hun som satt ute i kulda og mørket og kikket inn gjennom vinduene, inn til varmen og lyset. Hun som satt utenfor og kikket på de som var innenfor.
Det får meg til å tenke på noe Jesus sa. I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.
Jesus snakker om noe som er viktig for mange mennesker i dag, ja han berører et av menneskets grunnspørsmål: Hører jeg til, finnes det rom for meg? Foran Gud er det mange som føler seg som piken med svovelstikkene.
Jeg fikk forklart av en kollega at man kan legge merke til hvor man selv setter seg når man kommer i kirken. Setter jeg meg midt på, fremst, eller helt bakerst i hjørnet der hvor ingen kan se meg? Dette kan fortelle oss noe om hvordan vi føler oss fremfor Gud, sa han.
I dagens samfunn så skal vi bidra og prestere på så mange områder. Mange lever travle liv. Vi skal i tillegg være oppdatert, vi skal "jobbe med oss selv", "jobbe med parforholdet", lese oss opp på barneoppdragelse, matlaging og så videre. Vi har så lett for å måle vår verdi på de ytre tingene: penger og statussymboler, utseende, moral osv. Da er det lett å tenke at Gud ser oss på samme måte.
Men hvem er vi egentlig foran Gud? Å være Guds barn betyr at du har fått et rom i Hans hus. Å være barn i Hans hus. Det betyr at det er ingen sider du ikke kan vise ved deg selv, det er ikke noe du kan gjøre eller ikke gjøre som gjør at rommet du har, stenges av. Det er alltid en plass til deg.
I Guds verden er det ingen som er piken med svovelstikkene. I Fars hus er det mange rom: mange rom under det samme taket, under den samme omsorgen.
Linda Aune
prest i Stjørdal og Værnes kirke
Musikk: Maria Solheim – "Jeg er i Herrens hender"
