«Mor, jeg har på følelsen av at du stryker til eksamen»
Jeg er åtte år og hopper strikk på terrassen. De ertende ordene detter ut av meg som en ubetenksom spøk. Jeg er uforberedt på reaksjonen, på ordenes virkning. Min kvikke, smarte mor som får til alt, blir usikker.
Uten å ville det får jeg grunnen under henne til å gynge. Det er litt gøy, så jeg fortsetter å erte henne. Det blir «en saying» at hun kommer til å stryke på eksamen. Og for ertelystne meg er det underlig og litt fascinerende å merke at jeg har makt over henne.
Min mor klarer sin eksamen. Med glans til og med. Hun er smart, og hun har forberedt seg. Likevel fikk ordene så stor virkning.
Mon tro hvordan hun hadde reagert hvis jeg hadde sagt: Mor, jeg har på følelsen av at du blir best av alle på eksamen. Jeg tror ikke hun hadde lent seg tilbake i vårsolen i trygg forvissning om at eksamen var i boks. I beste fall hadde hun smilt takknemlig over å ha en velmenende og kjærlig datter med tro på henne og fortsatt å pugge pensum.
Slik er vi lagd. Bekymring, uro og kritikk rokker nervesystemet på en helt annen måte enn ro, bekreftelse og varme. Og det er lett å forveksle angst med intuisjon og visdom. Slik min mor gjorde da hun ute av stand til å gjenkjenne sin ertekrok av en datter, trodde at jeg kanskje hadde fått et klarsyn. Et klarsyn som bekreftet hennes uro for ikke å være bra nok, for ikke å prestere, for å mislykkes. «Vær på vakt» er det noe inne i oss som sier. Ikke bli for avslappet. Det er ikke sikkert det er trygt. Slik snakker angsten ustoppelig. Angstens jobb er å sørge for vår overlevelse.
Intuisjon, visdom og klarsyn derimot kommer fra et helt annet sted i oss. Et dypt sted som vet noe om at vi er båret, et sant sted som gjenkjenner at vi er elsket. «Jeg har tegnet deg i mine hender», lyder det i det Gamle testamentet. Som en påminnelse om at ingen av oss noensinne er mistet. Selv ikke når det kjennes sånn.
Pernille Astrup
studentprest ved Universitetet i Sørøst-Norge
Musikk: Demis Roussos – “Smile”
