En annen sa «Er det kanskje når solen titter fram, slik at man kan skille mellom daddeltre og fikentre, bartreet fra oliventreet?» Rabbineren ristet tålmodig på hodet.
Disiplene drøftet videre: «Er det kanskje når sollyset vekker gjeteren, og han på lang avstand kan skille mellom sauen og gjeterhunden?»
«Dagen nærmer seg, men dere har fortsatt ikke funnet svaret, sa rabbineren.
«Men fortell oss det da,» ba disiplene.» Bare si det til oss, kan du ikke?»
Da reiste Rabbineren seg. Morgenlyset falt på det kloke gamle ansiktet. «du vet at morgenen har tatt til,» sa han «når du kan se inn i et annet menneskes ansikt og få øye på din bror eller din søster i det ansiktet. Inntil det skjer, er natten fremdeles hos oss.»
«Natten er snart slutt, dagen er nær» skriver Paulus i Romerbrevet. «La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning»
Natta med alle dens tunge drømmer, skjulte planer og skremmende mørke som skaper frykt og gjør oss utrygge. Den natta er snart slutt. Det forkynner Paulus. Om vi ser oss rundt i vår verden så er det lite som tyde på at natta virkelig snart er slutt. Nei heller er det mer av mørkets, krigens, ufredens gjerninger nå, enn da Paulus levde.
Er det bare løgn og fanteri, apostelen Paulus farer med?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at Paulus, slik som den gamle rabbineren har sett noe dypere der ute i den natta. Det skinner et lys, et bål, en stjerne og den som vandrer mot dette lyset, vil også få sitt liv påvirket av det. Lysets rustning. En beskyttelse om du vil. En beskyttelse mot at bare mørke skal få råde. Og med denne rustninga, lysets rustning, kan det kanskje være mulig å tenke «ho, eller han som jeg møter i dag, ja sannelig der er mi søster og der ser jeg sannelig min bror, han som jeg før ikke visste av.»
Ja jeg kjenner at denne rustningen, den skulle vi hatt mange av, så kunne vi ta den på og være med på å gjøre natta til dag, både hjemme og ute i verden.
Ann Christin Elvemo
Musikk Morning has broken Cat Stevens