Morgenandakten torsdag 21. oktober

Velsignelse IIII - Håndballjenter

Pernille Astrup
Foto: Sofie Astrup Grimsmo

«Gjør det, gjør det – gjennomfør det» roper de mot meg.

Jeg sitter rødmende på en skolepult i et klasserom. Jeg er over 40 år gammel, og foran meg på luftmadrasser og i soveposer sitter ivrige ti år gamle håndballspillere. De er både begeistret og insisterende. Også er de på cup.

Jeg, en av flere mødre, skal sove sammen med dem i et fremmed klasserom. Vi voksne prøver forgjeves å roe en oppspilt gjeng for natten. Det er da den kommer - oppfordringen fra en av håndballjentene. Hun har vært på konfirmasjonsgudstjeneste med meg som prest en uke før: «Du Pernille, kan du synge den du sang i kirken?»

Tankene mine jobber på spreng. Jeg synger aldri alene i kirken. Kan det være velsignelsen hun tenker på? Jeg blir berørt, men også så sjenert og nøler. «Vi sang mange sanger i kirken den dagen». Jeg ser på jenta og forsøker å manøvrere utenom. Hun ser tilbake og slipper meg ikke: «Ikke den vi sang, den du sang»

Jeg kan ikke huske å ha fått et så klart oppdrag som prest. En ti år gammel jente fra en ikke-troende familie har blitt berørt av velsignelsens eldgamle ord og ber meg gjenta dem. Hun ber meg velsigne henne og vennene i det kaotiske rommet i det de skal slippe seg inn i søvnen og natten. Hun ber meg gjøre noe av det jeg liker aller best som prest.

Det er som om tiden stopper litt opp. Det kjennes stort og hellig. Og allikevel, eller kanskje nettopp derfor, overmannes jeg av sjenanse og bekymring: Jeg kan da ikke være prest her. Hva vil foreldrene si? Vil noen kritisere meg? Tvangskristning på håndballcup.

Jentene leser min tvil og sjenerte nøling. Tidligere på dagen har jeg heiet på dem på håndballbanen. Nå blir de min heia-gjeng: Gjør det, gjør det -gjennomfør det! Ropene lyder mer og mer insisterende.

Til slutt kommer jentas mor meg til unnsetning i det hun sier: «Du Pernille, jeg går ut litt jeg, så kan du gjøre det du skal gjøre.» Bevrende av sjenanse og høytid, skyver jeg alle motforestillinger til side og tillater velsignelsen å lyde gjennom meg.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

De nøyer seg ikke med en gang, men vil ha ordene gjentatt, og langsomt faller jeg inn i tonene og rytmen. Og så blir det faktisk fred. Hele natten.

Pernille Astrup

studentprest ved Universitetet i Sørøst-Norge

Musikk: Aretha Franklin – «I say a little prayer»