I slutten av januar var jeg på Båtmessen i Gøteborg for å samle inspirasjon til eventuelle nye båtreportasjer. Etter at messen stengte klokken 18.00 tuslet jeg gjennom Gøteborgs bygater på vei mot hotellet mitt.
Da jeg passerer den vakre domkirken, som bokstavelig talt ligger mitt i handlegatene, ser jeg at døren står åpen og en plakat henger på tavlen utenfor. "Velkommen til Taize-messe kl 19.00". Taize messe? Hva var nå det igjen?
Jeg ringer kona som er godt bevandret i slike "huremuff" ting som jeg kaller det. "Taize-messe er en slags meditativ Gudstjeneste hvor sangene, bønnene og stillheten står sentralt. Det burde du absolutt gå på om du har tid og lyst! Varer sjeldent mer enn en halvtime!" OK, tenker jeg. Hvorfor ikke?
Da messen starter yrer det av liv på utsiden av domkirken midt i sentrum. På innsiden er vi 6 stykker pluss prest og musikant. Jeg husker alle de andre 5 godt. Menigheten den kvelden besto av 2 gamle damer, en på hver side av midtgangen. En veldig sliten dame på rundt 50 med trange skinnbukser, sort skinnjakke, høye støvletter, sort hår, sort sminke og rød leppestift.
En ung jente med grå hettegenser, hvor hetta var opp og mesteparten av hodet skjult. En mørk, vakker mann på rundt 40 med stor ryggsekk og to fulle bagger. Jeg vet ikke, men han kunne se ut som en flyktning som bar med seg alt han eide. Øynene hans var milde, men fulle av sorg.
Der satt vi 6 og lyttet til enkle og vakre ord om forsoning, samhørighet og kjærlighet. Innimellom skulle vi synge noen salmer sammen, men jeg hadde aldri hørt dem før, og det tror jeg ingen av de andre hadde heller, så det var lurt å ha en musikant med gitar tilstede som både kunne spille å synge disse salmene for oss.
Mot slutten av Taize-messen ble vi alle invitert fram til alteret. Fra hver vår private plass reiste vi oss og gikk fram. Der tente vi i stillhet hvert vårt lys, så mottok vi nattverd fra den kvinnelige presten. Etter dette oppfordret hun oss til å ta hverandre i hendene og velsigne hverandre.
Jeg snur jeg meg og møter blikket til 5 vidt forskjellige mennesker med totalt forskjellig bakgrunn. Men en ting hadde vi felles: øynene var fulle av tårer. Jeg prøvde å holde igjen tårene, men hadde ikke sjans. Blikket til den sortkledde dama, og ikke minst blikket til den utenlandske mannen, fortalte mer en tusen ord.
Det siste vi gjorde var å stå i en halvsirkel hvor vi holdt hverandre i hendene og sammen ba Du som ville mitt liv den utrolig vakre Overlatelsesbøn som brukes i den svenske kirken.
Deretter gikk vi ut i bylarmen igjen, hvert til vårt. Jeg til hotellet. 6 mennesker som antagelig aldri vil møtes igjen, men som i Gøteborg domkirke tilbragte 30 minutter sammen i et sterkt åndelig fellesskap med hverandre og med Gud.
Jan Erik Larssen
Musikk: Anne Vada og Frode Fjellheim - "Dona nobis pacem"
