Hun kom mens det ennå var temperaturer jevnt under null. Hver dag satt hun på brua ved stasjonen, hun kom i 8-tida og dro klokka fire. Jeg var i mammapermisjon og trillet over brua støtt og stadig, på vei til babysang, barselgruppa, kaffeavtaler og biblioteket.
En dag jeg stoppet vogna og grov i lomma etter noen mynter, reiste hun seg opp og kikket ordentlig på sønnen min. "Beautiful boy - how old is he? I`ve also got a son."
Det viste seg at guttene våre var akkurat like gamle.
Her i bydelen ville hun tilhørt samme barselgruppe som meg, men hennes baby kunne ikke ligge på gulvet på helsestasjonen og leke med min. For han var 270 mil unna. De fikk tenner samtidig i løpet av vinteren, og hennes lærte seg å vinke da min lærte seg å klappe.
Min baby hadde aldri vært mer enn to og en halv time uten meg, mens hennes ikke hadde sett mamma på to uker, tre uker, en måned, to måneder. Hennes baby husket ikke lenger noen mamma.
Hver gang jeg passerte henne på brua med barnevogna, presiserte hun at hun ba for sønnen min hver kveld. Jeg lovte å gjøre gjengjeld. En av oss sa "God bless you!" og den andre svarte "And you."
Vi begynte å telle ned sammen, mot avreisedatoen. Bare sju uker! Bare seks uker! Bare en måned. Nå er det vel bare tre uker? Ni dager? Tre dager? I morgen?
Hun har fått plass på bussen dagen etter. Den tidlige vårsola varmet så smått den siste dagen hun satt på brua. Hun hadde kjøpt mat til turen. Betalt billetten. Men hun skulle sitte der til klokka fire.
Vi ble ikke venner på Facebook før hun dro. Men vi lovte å be for hverandre. La hverandre til i et åndelig sosialt medium, som folk har brukt i tusenvis av år.
I stedet for "See you!" sa vi denne gangen "See you never!"
"Norway adios," la hun til.
Hun rullet sammen teppet og lukket sekken sin en siste gang, etter tre vintermåneder på brua. Klar for to døgn i en humpete minibuss, utålmodig etter å få sønnen sin på fanget og holde rundt ham, sikkert lukte på håret hans og kysse ham på pannen.
Hver gang jeg triller barnevogna over brua, ser jeg på stedet hennes og tenker "God bless you" og hører henne svare "And you. I will pray for your son when I go to bed."
Sara Moss-Fongen
Musikk: Stevie Wonder – "Isn't she Lovely"
