Morgenandakten torsdag 20. februar

Umistelig

Kjetil Gilberg
Foto: Tom Øverlie

Da jeg var barn reiste vi ofte på bilferie til Sverige. Hele familien på fem presset seg inn i en mørkegrønn Datsun 180B og kjørte til Lycksele og Umeå. En gang, jeg kan han vært 9 år, stoppet vi på en rasteplass langt inne i skogen. Mens mora mi pakket ut brød og pålegg og kaffe på termos, gikk jeg av gårde og lekte med det som finnes i svenske skoger. Kongler. Maur. Trær. Slike ting.

Etter en stund var jeg så sulten at jeg begynte å gå mot bilen. Trodde jeg. Men det viste seg at jeg gikk feil vei, for hvert skritt havnet jeg lengre og lengre inn i skogen. Bare jeg kommer over den bakken, finner jeg dem kanskje. Kanskje bilen står bak de trærne der. Jeg begynte å løpe, og ropte på foreldrene mine til jeg ikke hadde stemme igjen.

Jeg skjønte at jeg hadde gått meg vill, og ble kvalm av redsel. Jeg falt sammen i lyngen og gråt. Så begynte jeg å tenke om det er ville dyr i nærheten. Hvordan overlever man i t-skjorte når vinteren kommer? Slike ting man gjerne tenker på når man er ni år, og sikker på at man kommer til å være alene resten av livet.

Jeg husker ikke hvor lenge jeg lå der. Men jeg husker veldig godt hvor redd jeg var. Og hvor sint jeg var på meg selv som hadde rotet meg bort. Hvordan er det mulig å være så dum? Og så husker jeg mammas stemme. Langt bortefra kunne jeg høre at hun ropte navnet mitt og kom løpende. Hun var ikke sint. Det så ut som hun var like glad for å finne meg, som jeg var for å bli funnet.

Jeg husker ikke dagen før, og ikke dagen etter. Men denne dagen husker jeg. For etter å ha vært helt sønderknust, skjønte jeg at jeg likevel ikke hadde mistet alt. Og: At jeg er umistelig.

Av og til roter vi oss vekk i livet, det blir ikke helt som vi har tenkt. Det er så fort å miste retningen, miste motet, tabbe oss ut og rote det til. Midt i alt dette, midt i selve livet er det mange som leter etter Gud. Og jeg tror Gud lar seg finne. Hvor?

Det kjedelige svaret er at vi kan få en fornemmelse av Gud når vi leser Bibelen, går i kirken eller ber en bønn. Jeg tror Gud også er å finne i stillheten - i kaoset. I naturen - i byen. I fornuft og i følelser. I lidelse. Og i kjærlighet. Ja, kanskje spesielt der. Hvis vi opplever kjærlighet, er det bare å være våken. Da er Gud aldri langt borte.

Men kanskje det beste er å slutte å lete etter Gud. Og heller bare legge seg i lyngen og gi opp. Og la seg finne. For Gud leter etter oss. Og Gud finner den som ønsker å bli funnet. På et eller annet tidspunkt kommer stemmen til å høres, stemmen som roper navnet vårt. For uansett hvordan livet er, er det ingen av oss som har mistet alt. For Gud er alle umistelige.

Kjetil Gilberg

pastor i Kraftverket menighet i Oslo

Musikk: Sigvart Dagsland – "Adle sangene"