Det måtte være i den lille lommen på forkleet sitt mamma hadde tida da jeg var liten. Hun hadde bestandig forkle, og alltid var det en lomme midt på. En lomme jeg aldri kan huske hun brukte til noe annet enn å ha fyrstikkesken i om vinteren og kanskje et lommetørkle.
Tid er dessuten noe jeg forbinder med kjoler og oppsatt hår. Det var etter at mamma fjernet pinsevenntoppen og begynte å gå i bukser da vi reiste på ferie, at tid ble noe som begynte å gå fort og som det faktisk gikk an å få lite av.
Selv kan jeg ikke huske at jeg noen gang våknet før skolepliktig alder av at klokka ringte. Derimot kan jeg erindre luksusen det var å våkne opp av at ting luktet. Å, dette bittelille øyeblikket før jeg var ordentlig våken, og duften av nybakt brød sivet gjennom rommet som en engel nettopp skulle flydd forbi.
Likevel var det ingenting som matchet lukta av jul, og ikke minst følelsen av det parallelle julemysteriet ved siden av det Jesusbarnet i krybben. For hvor i all verden var det mamma hadde jula. Selv i en alder av 54 år forstår jeg det fortsatt ikke. Følelsen av å legge seg ganske seint på lille julaften, på det som på mange måter var en helt vanlig dag, eller i hvert fall ganske vanlig dag, og så våkne opp neste morgen til at hun hadde tryllet selve jula inn i huset.
Jeg vet ikke om hun noen gang så på det slik, men nå tenker jeg at hun på sitt eget vis hvert år gjenskapte selve julas budskap. I løpet av natt til julaften klarte hun alltid å tenne selve Betlehemsstjerna over huset vårt, og helt sentralt i denne årlige gjenfødelsen av tro, sto lukta av svibler. Det var lukta av jul framfor noe.
Denne intense, søte eimen, og nå tar jeg meg selv i å lure. Hvor i all verden er det blitt av sviblene, og hva var egentlig en svibel? Og en annen ting, hva har egentlig skjedd med duften av granbar? Da jeg var liten visste jeg øyeblikkelig da jeg våknet julaften om mamma hadde pyntet treet nede i stua. Nå kan jeg gå gjennom en hel skog av edelgran uten å kjenne at det lukter noe i det hele tatt.
Når jeg tenker på det lille, hvite huset vårt i skogen som nå skal rives, er det med en følelse av at vi var fattige på en veldig rik måte. Jeg trodde på julenissen, og jeg trodde på Jesus, og forsto tidlig at det var mye likt der. I bunn og grunn handler det om å oppføre seg bra mot alle andre. Et sted langt inne i meg bor det fortsatt en liten gutt som aldri vil vokse fra den gang ting virkelig luktet og tid bare var noe man kokte egg etter.
Levi Henriksen
forfatter og musiker
Musikk: Ingrid Olava og Kringkastingsorkestret - "Å kom nå med frihet"
