Johannes 14, 2
Jeg vil snakke om å synge salmer. Om å være takknemlig for hva de betyr for meg, alle minnene de rommer, leirene, familieselskapene, barnedåpene, begravelsene, bryllupene, frasene, bibelsitatene. Om hvordan jeg forstod de da jeg vokste opp, og om hvordan jeg forstår de annerledes nå.
Salmene rommer så mye, så mye trøst, så mye klage, himmellengsel forankret i jordisk fattigdom og elendighet, så mye håp, konkret håp om at det blir bedre siden, så mye inderlighet, så mye menneskelighet.
Men også kategorisk himmel og helvete, frelse og fordømmelse, formuleringer som det er umulig å ikke stusse over, provoseres av, stresses av. Det skaper en motstand i meg, og det ville helt klart vært arbeidsbesparende om jeg da valgte andre sanger, unngikk de dogmatiske kamelene.
Men så er det det at kirka, troen og salmene aldri har passet meg som en myk hanske på hånden. Alt godt jeg har opplevd her, kommer også med en type motstand og det ville ikke oppleves sant om disse salmene fløt friksjonsfritt gjennom sjelen som smeltet smør.
Så jeg brynes mot disse salmene og motstanden de kan skape i meg blir mat til min kunstneriske prosess, ved til mitt kunstneriske bål. Og det er som om kunsten med motstand and all, tvinger frem nye veier for salmene i meg og jeg forstår de og eier de på nytt.
Jeg tenkte en gang at kunsten kanskje lignet litt på den hellige ånd sånn, at ånd og åndsverk, kunsten og mennesket hører sammen sånn?
På en måte har jeg det sånn med hele kirka. Rommet, byggene, felleskapet, ritualene – det endres i meg med alder, livets svinger, med situasjonen. Men dette er gamle sanger, gamle ritualer, gamle rom, kirka er like gammel som sin grunnlegger og den tåler meg. Den tåler oss alle. Vi må ikke forstå alt. Vi må ikke fortolke alt og gjøre det til friksjonsfri, motstandsløs masse. Vi skal bryne oss, det skulle bare mangle, vi snakker tross alt om mennesket og det hellige.
Kanskje er det til og meg sånn at vår menneskelige respons, vår kjærlighet og vår motstand, vår problematisering, vårt sinne og vår hengivenhet er sånt som skal til for at kirka skal finne ny vei – slik salmene fant ny vei i meg? Vi er tross alt bare mennesker.
Solveig Slettahjell
musiker
Musikk: Solveig Slettahjell - "Tårnhøye bølger går"
