Det skjedde noe rart med meg, da denne smittebølgen kom. Jeg ble ikke redd, jeg ble oppglødd. Oppglødd fordi vi alle satt i samme båt. Jeg opplevde et slags fellesskap i all elendigheten.
Det skjedde noe i all denne avstanden som jeg følte at førte oss sammen. Plutselig satt en hel nasjon å så på de samme nyhetssendingene, alle ville gjøre sitt for at vi fortest mulig skulle komme oss ut av denne situasjonen. Jeg fikk plutselig omsorg for de svake igjen. Jeg ville yte en skjerv, jeg ville hjelpe. Noe som egentlig ligger litt langt unna meg, men jeg ble så glad da jeg oppdaget at jeg hadde det i meg.
Det skal sies at fram til nå har jeg ikke opplevd noen krise eller noe ubehageligheter ved koronaepidemien. Vel ble jeg permittert som mange andre. Det var trist å ikke kunne spille forestillingen vi hadde øvd så mye på, men ved å sette tæring etter næring, så gikk det også på et vis. Men i det store og det hele var ikke det det viktigste da. For plutselig ble jeg helt nødvendig for at noen andre skulle ha det bra.
Jeg romantiserer ikke et farlig virus, men jeg oppdaget noe i meg selv som til tider kunne oppleves som et kvalitetstegn. En sovende kvaliteDet som jeg ikke visste at jeg hadde.
Jeg har alltid hevdet at jeg er et analogt menneske, men under denne perioden har jeg fått mer sans for teknologien. Den førte oss sammen igjen, om litt amputert, men en fattig trøst er også en trøst.
Jeg har hevdet at jeg er en melankoliker, men i denne tiden har jeg, i motsetning til mange andre, sluppet å kjenne på tungsinn, motløshet og fortvilelse. Jeg fikk noe utover meg selv å tenke på. Jeg var ikke den som hadde det vanskeligst, andre slet mer, og jeg kunne hjelpe.
Vi nærmer oss en tid da dette kan bli vanskeligere for oss alle. En høytid og helligdager som tradisjonelt sett er preget av fellesskap og gjensynsglede. I år kan dette bli annerledes. Det kan bli en tung jul for mange.
Jeg har ikke mye vettugt å si om det, men "Det du gjør mot en av mine minste, gjør du mot meg," sa Jesus. Det finnes alltid en som er "mindre" enn meg, kanskje dette er jula å gjøre noe for dem, hvis vi ikke kan gjøre som vi vanligvis gjør.
Jeg håper så inderlig at dugnadsarbeidet vi legger ned for landet vårt nå, vil styrke oss i troen på at alt er mulig, også kampen mot en usynlig fiende.
Ingjerd Egeberg
skuespiller
Musikk: Bjørn Eidsvåg – «Gammal drøm»
