Det er mye vi ikke vet om livet. Kanskje skulle vi ønske vi kunne vite mer, kanskje skal vi være glad i ikke vet mer. Sånn at gledene kan være overraskende, og sånn at motgangen får komme når den kommer.
Jeg liker fortellingen om det lille folket som vandret ut av Egypt med Moses i spissen. Frigitte slaver. De fikk plutselig lov til å forlate fangenskapet, fordi Gud hadde tatt parti med de svake og satt skrekken i den mektige farao. Og i all hast pakket de rasket sitt og begynte den rare marsjen mot kanaans land. Jeg ser dem for meg: Kvinner, menn, barn og krokete gamlinger..forvirra, og prøvende steg mot friheten. "Da Herren vendte vår lagnad, var det som en drøm. Da fyltes vår munn med latter", skriver Salmisten. Jeg ser dem for meg, først prøvende og forvirra – så syngende og leende.
Men så våknet Farao, vred og hevnlysten. Han angret seg, og satte sine dødelige soldater etter dem, med hester og vogner. Og da de hjelpeløse flyktningene så soldatene komme jagende etter dem, ble de stående som paralyserte av skrekk, uten evne til å bevege seg videre. Moses forsøkte som en god leder, å roe folket. Han sa at Herren skulle stride for dem, og at de skulle være stille. Men i neste øyeblikk skrek han til Gud om hjelp.
Hva gjorde deres Gud da? Av alle ting lot han en sky falle rundt dem, som omsluttet dem, som hindret dem i å se seg tilbake, og som hindret sikten til alt som lå der fremme. De kunne bare se det som var nå, det neste steget. Og da begynte de å gå. Og de gikk selv gjennom sjø og ørkenland.
Men hva var dette, denne skyen, annet enn en illusorisk festning, en mur av luft? Det var tydeligvis det de trengte for å kunne bevege seg framover, og unngå å bli lammet av frykt.
Nå bor jeg i et land med mye bedrøvelig vær og lavt skydekke. Likevel liker jeg tanken på at denne skyen følger meg også. Ikke en sky å sveve på, men til å leve med. Et nærvær der jeg er akkurat nå. Som gir mot til å gå inn i det uvisse. Så får gledene komme overraskende, og motgangen komme når den kommer. «Vær modig og sterk», sa Gud til flyktningene, «og la deg ikke skremme. For jeg er med deg i all din ferd»
Det er en vei som går gjennom all slags terreng. Kanskje gjennom hav. Folket som gikk mot friheten forteller at skyen skjulte mange mørke dager som de måtte gjennom. Men de forteller også at om nettene ble den til en ild som lyste for dem. Jeg håper det er sant som de sier, både rømlingene fra Egypt, og de mange andre som forteller at mørket ikke mørkt for Gud. At det finnes en som ser i mørket, og som tenner en ild når det er som svartest. «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen.», sier Jesus. «Morgendagen kan bekymre seg for seg selv.»
Nils Terje Andersen
Musikk Crooked Still Florence