NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 17. november

Hjemme

Nils Terje Andersen
Foto: Roy-Cato Myrvang Roy-Cato Myrvang

For en tid tilbake fant jeg et bilde av meg tatt da jeg var en 12 år gammel, på rommet mitt. Jeg ser en litt sur gutt med røde ører og bollesveis. Og på veggene bak ser jeg Colargol-tapeten som jeg likte så godt. Men oppå den, er det en plakat av et heavyrockeband som jeg hadde begynt å like da, først og fremst fordi de var så tøffe. Og Iron Maidens monster Eddie glefser truende mot meg fra plakaten.

Så ble det litt godt for meg å se denne kombinasjonen av Barne-TV og ungdommens musikk. Akkurat der var jeg i ferd med å bli tenåring. Det var viktig for meg å ikke bare være mammas gutt. Men rommet røpa meg, og fortalte hvem jeg var da. BarneTV og heavyrock.. liten og tøff på samme tid.

Våre omgivelser forteller noe om oss. Rommene våre er fulle av historier og ordløse fortellinger.

I boka ”Maurerens siste sukk” forteller Salman Rushdie om ei jente som får husarrest for noe ugagn hun hadde gjort. I ei uke måtte hun sone, og da faren entrer rommet hennes etter at uken er omme, venter han seg en angrende synder, ei temmet jente. Derfor blir han så overveldet da veggene, ja hver eneste krok, var dekket av en storslått tegnet historie.

Det myldret - av folk og dyr, oppdiktede og ekte, overalt i dette rommet. Jenta hadde med kunstnerhånd festet historien på veggene. Blant store oppdagere, byggverk og verdenshendelser hadde hun flettet inn familieportretter og hennes dagligdagse hendelser. Streken hennes, historiens strek, fylte vegger og tak i rommet hvor hun hadde sonet husarrest i dagevis. Hun hadde festet tilværelsens store vrimmel på veggene.

Jeg tenker ofte på denne hendelsen når jeg leser ordene fra Jesus, om det sted som venter oss. La ikke hjertet bli grepet av angst, sier han. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. Han gjør i stand et sted til oss. Ikke et hvitt og sterilt sted. Men et sted vi vil kjenne oss igjen. Hvor historiene sitter i veggene. Ikke bare de fine og lyse.

Han vil ikke omskrive fortellingene om oss, bare omslutte dem. Vår lille historie, i hans evige. Som handler om da han skapte oss, gikk med oss gjennom ørkener og oaser, gjennom hverdager og merkedager, og gjennom død til liv. Alt ved våre kostbare liv er vevd inn i Guds evige historie.

Det hører jeg, når Jesus sier: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.

Nils Terje Andersen

Musikk: Leonard Cohen – "Come healing"