November, i gata der jeg bor – det er mørkt og trist. Busker og trær står fargeløse og nakne, og selv det svake skinnet fra utelampene oppleves som grått og dunkelt.
Så skjer det samme, vidunderlige hvert eneste år; første helg i advent er det som om lyset endelig blir skrudd på. Fra vinduene skinner adventsstjerner, grå busker blir kledd opp med lyslenker, og i en hage dukker det snart opp en flokk med lysende reinsdyr som trekker julenissens slede. På et blunk må novemberkulde vike for desembervarme.
På årets mørkeste tid venter vi på å feire at Jesus, som kalte seg verdens lys, ble sendt til jorda med håp og glede. Født inn i en verden som er kald og stri. Ikke så mye for oss som bor i trygge hus, og som kan kjøre til jobb i en varm og sikker bil mens vi lytter til P1 og dagens morgenandakt.
Men verden er kald og stri for mange dette året; folk på flukt, som sover ute, som stoppes av gjerder og grensekontroll, som kommer fram, men må sette livet på vent mens dagene går og håpet om en ny framtid gradvis svekkes.
Lys skal stråle fram fra mørket, sa Gud på skapelsens første dag. Og han har latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram, skriver Paulus i andre Korinterbrev.
Ikke bare kalte Jesus seg selv verdens lys – han sa også; dere er verdens lys.
Men hvordan skal jeg, lille jeg, være et lys i verden? Heldigvis sa ikke Jesus; "du, Silje, det er du som skal være verdens lys, kom igjen – skru deg på, skinn." Nei, han sa "dere." Vi er mange som skal være verdens lys sammen. Hvordan skal vi være det?
Inspirasjonen må vi hente hos Jesus selv, hvordan han var lys: Han hadde tid til folk, han stoppet og lyttet, han snakket med de som andre overhørte og overså, han tok på de som var syke, og spiste sammen med de utstøtte. Jesus var ikke redd for folk, han var ikke redd for mennesker som tilhørte en annen kultur og religion – og han var ikke redd for å utfordre de rike.
Kanskje er det vår store oppgave som verdens lys – at vi ikke skal være så redd for det som er fremmed, og at vi må tørre å utfordre vår rikdom og vår frykt. Så vi kan dele goder og kjærlighet.
Gud sendte sitt lys, Jesus, som gave, en nåde fra himmelen. Jesus sender mennesker ut i verden. Slik lyser himlens nåde fremdeles i verdens mørke. Himlens nåde, led mitt hjerte, himlens nåde, lys i mørke.
Silje Kivle Andreassen
Musikk Pust - "Himlens nåde"
