NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 17. august

Striden med tiden

Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Erlend Berge

Jeg besøkte min venninne Eris i Cambridge for et par uker siden. Hun sitter midt i det politiske kaoset rundt valg og Brexit, og ser veldig mørkt på det. Hun har i tillegg fått et lass med dårlige nyheter, attåt mye sykdom og voksende angst.

Leiligheten hennes så ut som en slagmark. Men hun sa at hun orket ikke rydde lengre, bare vasket det mest nødvendige. Hun forklarte at det å rydde bare føltes som en uendelig påminnelse om at alt bare gikk rundt og rundt og begynte på nytt og på nytt. Det gikk aldri over. Nyrydda leilighet varte aldri lenge uansett. Det blir kveld og det blir morgen neste dagen. Og rotet bygger seg atter opp, tar overhånd, ingenting er sikrere, sa hun. Så hun hadde bare gitt opp å rydde.

Sånn var det med livet også, sa hun. Det bare fortsatte i de samme banene, og alt man kunne håpe på var at det ikke ble verre, men forventet man det verste så ble man ikke skuffa i hvert fall. Det var noe i dette her, og jeg fant ikke på noe å si som kunne trøste heller.

Forgjeves – forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!

Dette er Forkynnerens ord i Gamletestamentet. Han hadde lite oppmuntrende å melde om tidens gang og om mål og om mening. Og han var til og med sønn av Kong David. Likevel så han mørkt på det.

Den velkjente vitsen om klokka som bare går og går og aldri kommer til døra, er i grunn sørgelige greier. For selv kommer man nødvendigvis til en dør, men inntil da går klokka rundt og rundt uten så mye som å dvele litt ekstra ved de lykkeligste minuttene.

Den feier nådeløst videre uten hensyn til at man gjerne skulle tilbrakt mer tid på det ene stoppet. Like fort fra Sankthans til november, som fra januar til juni.

For bare to måneder siden begynte sommeren. Da så jeg ikke for meg at den tok slutt. Nå står vi her. Til uka begynner skolene igjen, og de fleste har kanskje allerede begynt hverdagen. Som igjen skrider frem mot juleferien. Med et lite avbrekk i høstferien. Og hva har vi å se tilbake på?

Slankekur frem mot sommeren, pumping av jern – nådde man dit man ville? Man prøver igjen til neste år. Og det samme skjer da. Så er det fråtsing i sol, klaging over regn, litt ferie og masse utskeielse man ofte angrer på. Helsefarm for å hente seg inn igjen til julekjolen til jul.

Av og til synes livet, året, månedene som går, som en ørken som går mot helg. Og hvor eneste oase er en to ukers ferie i Syden.

Solen går opp, og solen går ned,
så lengter den tilbake
til stedet der den går opp.

Den skinner og vandrer mot sør,
så vender den og vandrer mot nord,
mens vinden snur og skifter
og tar fatt på sin rundgang igjen.

Sånn fortsetter Forkynneren.

Ikke mye oppløftende. Jeg leser videre fremover i kapittel to og tre og så videre. Overbevist om at han må vel ha et eller annet godt svar på hva som er meningen med dette uendelige kretsløpet. Men det kom ikke. Det er bare enda mer tomhet å finne under solen, ifølge Forkynneren.

Jeg kommer på tanken om noe i Tolkiens "Ringenes Herre". Frodo – hovedpersonen i boken - er utpekt til å gjøre en bragd som skal redde denne verdenen de befinner seg i. Men han gripes av angst og spør sin venn, trollmannen Gandalf, hva som er vitsen med all denne ørkesløse streben, når det onde synes å vinne uansett. Da svarer Gandalf: "Alt vi kan gjøre, er å gjøre det beste ut av tiden som er gitt oss."

Det er noe i dette som gir det hele i hvert fall, litt mening. Livet handler vel om å ta spranget, gjøre det beste og håpe på det beste. Også er det ikke så dumt å se litt mørkt på ting - av og til. Bare ikke la rotet overta og eie deg. Gi ikke opp, men prøv på nytt.

Plutselig glemmer man kanskje jaget etter mening. Det er vel der den ligger - meningen.

Ida Marie Haugen Gilbert

Musikk: Vamp – "Liten fuggel"