Jeg sitter på trammen, snører skoa, trekker opp glidelåsen i anorakken, fester sekken, staker ut kursen. I dag ville jeg opp, ha utsyn. Stjernehimmelen som hvelva seg over meg i natt er nå skjult av lyset. Lyset er kom ut av mørket denne morgenen også. Sammen med de klagende tonene til hegra.
Jeg forlater dalen, den fruktbare jorda og tar stien opp mellom sætrene. Ser spor etter levd liv, tunge tak, men også hvor godt det må ha vært å sitte i den varme tømmerveggen og hvile mellom øktene. Bare la blikket vandre utover og innover dalen, opp i fjellsidene, der det er skrinnere. Til det ikke er noe anna enn berg og fjell igjen.
Og dit er jeg på vei. Støtta av kjeppen jeg har smidd til en enkel vandrestav. Det er godt med noe å støtte seg på. Og jeg kjenner følelsen av tre mot hånd. Den har vokst sakte denne kjeppen, og nå stør den meg i motbakkene. Den kommer ut av skrinn jord, er seig.
Og den får meg til å tenke på noen av de menneskene jeg kjenner som rører meg djupest, de som kommer fra skrinn jord, hatt vanskelige kår, blitt svikta på det groveste, ofte av de som skulle gitt beskyttelse og omsorg - løvetannbarn. Men som er blant de seigeste. Der jeg veit at jeg hadde knekt av slaga, av motgangen, av mangelen på respekt og verdighet – der reiser de seg igjen.
Og plutselig er det som han går ved siden av meg, mannen jeg snakka med om en preiketekst for litt sia. Det var om Paulus som hadde irettesatt apostlene fordi de krangla om hvem som var mest betydningsfulle. Og Paulus hadde sagt at den største skulle være som den yngste. Eller som det også er uttrykt: den minste skal bli den største, og den største den minste.
Og han Anders, som han het og jeg, snakka om hva det kunne bety, sånn egentlig. Og han sa:
"Den som er mest utslått, mest grusa, mest voldtatt, mest banka er den minste – og han eller ho er den største - for han eller ho har mest erfaring av å være minst. Så de skal vi lytte til. For de har mest å dele. Men de har også mest å vokse på, for å komme seg ut av det miserable, og inn i det vanlige. Derfor skal du si det, du som er prest. Så det blir sagt."
Sånn snakker en mann av og med erfaring. En klok mann. En seig mann. En som veit hva livet i skyggen er, hva skrinn jord er. Sånn som mange av de som flulgte Jesus hadde erfaring med. Og de ble sett av ham. De ble lyttet til, verdsatt og holdt frem som eksempler. De minste, fra den skrinne jorda. Stadig dette omvendte i forholdt til hva som rår mellom menneskene.
Landskapet åpner seg foran meg. Dagens mål er nådd. Jeg ser hvor jeg har gått. Skrentene, søkkene, hvor det var tungt, hvor det gikk lett. Hvor det er skygge. Hvor det er lys. Alt er en del av vandringa. Livet.
Siv Limstrand
Musikk: Moddi - "Krokstav-emne"
