NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 15. juni

Salme

Kari Mangrud Alvsvåg
Foto: Tom Helgesen

Herren er min hyrde, mig fattes intet.

(2 Han lar mig ligge i grønne enger, han leder mig til hvilens vann. 3 Han vederkveger min sjel, han fører mig på rettferdighets stier for sitt navns skyld. 4 Om jeg enn skulde vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med mig, din kjepp og din stav de trøster mig. 5 Du dekker bord for mig like for mine fienders øine, du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over. 6 Bare godt og miskunnhet skal efterjage mig alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennem lange tider.)

Broderiet med de snirklete bokstavene og det gammelmodige språket var det siste den åtti år gamle damen så hver kveld før hun slukket lyset på nattbordet, trakk dynen godt opp over skuldrene og snudde seg over på høyre side for å sove.

Det var hennes mor som hadde brodert det. I vakkert mosegrønt. Og rundt bokstavene snodde en nydelig blomsterranke seg. Det var hvitveis og blåveis, prestekrager og engsolei. Det var blåklokker, liljekonvaller og fioler. Hun hadde alltid likt fiolene spesielt godt. Natt og lyse dag kalte hun dem i sin barndom. Og nå tenkte hun nettopp på det. På netter og lyse dager.

Livet hadde bydd på mange lange netter. I blant føltes hele døgn, ja, uker og måneder som netter. Hun hadde opplevd å frykte at hun aldri skulle bli ordentlig glad igjen. At hun aldri mer skulle merke solen varme og svakt brenne en vinterblek hud den første sommerdagen. At hun aldri mer skulle kunne fryde seg over å krølle tærne i duggvått gress en tidlig junimorgen, mens hun ventet på at kaffen skulle bli klar. Eller at hun aldri skulle få gi seg over til latteren på nytt. At det var slutt på det gode.

Men det var ikke det. Det hadde kommet nye morgener, nye lyse dager, hun hadde fått oppleve gjennomgripende glede på nytt. Og det var som om mange gleder nå var sterkere enn før. Hun kunne bli så betatt bare av å se en katt kroe seg for deretter å strekke seg i sin fulle lengde, at hun fikk tårer i øynene. Og når skjæra stupte ned mot katten og skrattet for å jage den bort, kunne hun le høyt av bare glede over å få observere livet.

Natt og lyse dag. Det er livet det, tenkte åttiåringen. Og aldri har jeg vært alene. Jeg takker deg, Gud, for ditt nådige nærvær i alle mitt livs dager. For lyse dager, for håp og for glede. Men også for de lange nettene, da jeg trodde du hadde forlatt meg. Takk for ditt ord, det levende ord, som bærer gjennom alle ting.

Så slo hun opp i Bibelen sin igjen og leste høyt fra salme 92:

Det er godt å takke Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Å forkynne din godhet om morgenen og din trofasthet om nettene.

Kari Mangrud Alvsvåg

Musikk: Erik Bye – "Blå salme"