Johannes 8,1-11
Det er en viktig funksjon i samfunnet vårt, det at folk som har gjort noe galt tas for det.
Og at det ikke dysses ned eller holdes skjult.
Media har en utrolig viktig rolle i det å synliggjøre uretten, spore den opp og bringe den til torgs.
Jeg synes det er helt nødvendig at det skjer og at det gjøres.
Men så opplever jeg ofte at reaksjoner og nettinnlegg som kommer i kjølvannet av sånne viktige oppvaskrunder kanskje ikke er like klare i motivet sitt for å rope det ut på torget.
Hvorfor sier du eller skriver du dette?
Jeg synes ting kan dras altfor langt i kommentarfelt, twitter-, facebook- og instagraminnlegg.
Og ikke minst i hverdagspraten rundt lunsjbordet eller på butikken.
Og jeg merker at jeg har det i meg, sjøl.
Jeg liker veldig godt den rettferdighetssøkende nyhetshunden som vil endre verden med å sette sannheten og rettferdigheten først.
Men jeg er ikke så glad i de gangene hvor jeg kjenner igjen sladrekjerringa som ikke kjenner historien så godt, men som allikevel ikke nøler med å rote rundt i ubekreftede rykter, eller fyre oppunder uten å tenke over hva som faktisk kan begynne å brenne. Som ikke lar de som eier historien få fortelle den selv.
Det hender at jeg gjør det selv også. Og da får jeg en vondt smak i munnen etterpå.
For blir verden noe bedre om jeg drar spøken enda litt lenger, eller spytter enda en gang på hun eller han som henger der for alles spott og spe?
Det har vært noen viktige hashtagger i høst og vinter som har stått ut som revolusjonerende og nødvendige.
Og folk blir alltid skadd i revolusjoner, det har historien vist at har vært nødvendig for å rydde opp.
Men historien har også vist oss at bak den flokken av rettferdighetssøkende mennesker som bærer de livsviktige revolusjonsfanene, der kommer vi andre. Vi som benytter anledningen til rettferdiggjøre oss selv litt. Eller heve oss litt opp ved å bruke noen andre som stigtrinn. Som kanskje spytter mest for spyttingens del. Eller selvhevdelsens del.
Tenk om vi rettet all den energien mot det å gi omsorg til de som var krenket i stedet.
Fariseerne kom halende med en kvinne. Hun var tatt på fersken i utroskap, noe som på Jesu tid skulle straffes med døden i form av steining. Jeg ser for meg de agiterende mennene og kan høre for meg stemmene deres når de kaster henne ned foran Jesu føtter.
"Hva synes du vi skal gjøre med henne? Du kan vel ikke mene at det hun gjør er greit? Hun fortjener det her. Hva sier du, Jesus?"
Jesus møter dem med en lang stillhet. Så sier han de kjente ordene om at de av oss som selv er uten synd kan kaste den første stenen.
Jeg synes jeg kan høre steinene som slippes ned på bakken. Jeg hører min egen også.
Jeg tror vi kunne hatt godt av en hashtag til innimellom.
Hashtagg kast den første steinen.
Trygve Skaug
Artist, musiker og poet
Musikk: Bob Dylan - "What good am I?"
