Morgenandakten torsdag 15. august

De dødes hage

Hans Erik Schjøth
Foto: Vibeke Paulsen Cerón / NRK

Nå om sommeren så går det en stille, jevn strøm av folk som vi kanskje ikke alltid legger så mye merke til. Det er alle de som besøker sine graver på en av våre mange kirkegårder. Midt i byens stress og larm søker de menneskene til kirkegårdens stillhet og ro.

Så kan vi jo spørre: Hvorfor har vi kirkegårder? Trenger vi egentlig gravlundene våre?

Jeg tror at kirkegårdene våre er viktige, ikke bare fordi de er som vakre små øyer med stillhet og ro mitt i vår egen tids travelhet og uro. De er heller ikke viktige bare fordi de er grønne plener, blomster og kanskje gamle trær midt i en verden med mye asfalt og støy.

Men jeg hørte en si en gang, at kirkegårdene våre, at de er «de døde sin hage». Det er et godt uttrykk; de døde sin hage. Kanskje er det derfor at de ofte er så vakre? At de sier noe om vår fortid, historie og kultur som vi ikke kan leve uten.

Og fordi vi trenger minnene om dem som har levd før oss. De som med sin godhet og klokskap, gjerne i små kår, var med og gjorde oss til de menneskene vi er blitt. De som gav oss «den håndfull godhet» den godheten som ingen av oss kan leve uten. Derfor trenger vi den stille vandringen på kirkegården, for her ser vi tilbake og holder båndene levende til dem som vi kommer fra.

Og også - det åpenbare: At det betyr noe, når man er i sorg, å ha en grav å gå til når sorg skal leves gjennom og bæres. Å få plante blomster, å få tenne et lys, å kanskje felle en tåre og snakke litt med den man savner, alt dette gjør godt når sorgen river i oss.

Jeg spurte en gang en eldre enke om hva det betydde for henne å besøke graven til sin avdøde mann. Jo, svarte hun, Jeg kommer hit så ofte jeg kan, jeg kommer for å bli velsignet. Selv som enke levde hun i velsignelsen fra alt det gode som de to hadde fått eie i lag. Og selv om hun nå bare hadde gravsteinen å besøke, ennå kunne hun kjenne kraften i den velsignelsen.

Og kirkegårdene våre er også noe mer enn bare et sted for sorg og minner. Fra gammelt av har det vært tradisjon at kirkegårdene våre blir vigslet.

At kirkegården er vigslet betyr ikke at jorden der er mer hellig enn andre steder. Men det betyr at «de dødes hage» også er åpen mot evigheten. Det betyr at her, ansikt til ansikt med døden, så får også ordet om oppstandelsen i Jesu Kristi navn lyde.

Slik er kirkegården også et sted for håp og for trøst. At når vi legger våre døde i vigslet jord, da legger vi dem trygt i Guds hender, og så skal vi hvile i forvisningen om at da er resten opp til ham.

Hans Erik Schjøth

sokneprest i Elverhøy kirke i Tromsø

Musikk: Jill Johnson - «Amazing Grace»