Og jeg vet at hun setter pris på å prate med meg, ikke minst fordi jeg er mann og pappa selv, og hun trenger å bli sett for den bra dama hun er! Men jeg har enda ikke gjort det, selv om jeg sikkert har tenkt tanken 100 ganger.
Jeg har en bekjent her i bygda som er alvorlig syk. Har fulgt han på avstand i noen år, vi har snakket sporadisk sammen og jeg har opplevd en spesiell kontakt oss i mellom. For litt siden akslererte sykdommen hans og gjorde at han ikke lenger kommer seg ut så lett. Hver gang jeg kjørte forbi huset hans følte jeg for å stoppe opp og se til han, men jeg hadde aldri vært hjemme hos han før, ville han føle det påtrengende, hadde han nok med sine nærmeste nå i denne fasen? Jeg lot være å handle etter intuisjonen. Så en dag ringte en annen bekjent. Han fortalte at vår syke venn ønsket spesielt å snakke med meg, og lurte på om jeg hadde tid og anledning til å besøke han en dag? Da ble jeg skamfull, og måtte be Gud om tilgivelse for at jeg var så trang i nøtta og trengte beskjeder med teskje for å klare handle! Nå har vi hatt lange og gode samtaler om både livet og døden og alt det inneholder. Jeg har også fortalt han at jeg har tenkt på han utallige ganger, uten å ta kontakt.
Jeg er nemlig så veldig redd for å bli avist! Tenk om jeg trenger meg på? Tenk om jeg er uønsket? Tenk om det ikke passer og de ikke tør si det til meg? Hva kommer andre til å tro om jeg begynner å oppføre meg som Snåsamannen ?
Han, Joralf Gjerstad, er et forbilde i å bry seg! Han ser andre, og lar ingen ting stoppe seg når han får et innfall, eller en følelse av hva som er riktig å gjøre. Han er ikke bundet av følelsesmessige begrensninger vi legger på oss selv og hverandre. Han lever , han ber, og han handler!
Jeg lever, jeg ber, men sliter med å handle. Og det er her jeg feiler! Gud vil at vi både skal be og lytte til han, for deretter å handle. Om vi bare ber og lytter, men ikke handler, blir det som å få både handlelapp og penger men ikke tørre gå inn i butikken. Da slutter ikke rumlingen i magen, den øker!
Alt du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal også du gjøre mot dem står det i Matteus 7,12
Om jeg var alene med to barn og en jente besøkte meg med blomster , ville jeg blitt glad? Selvfølgelig!
Om jeg var alvorlig syk og en jeg likte kom for å besøke meg , prate med meg, ville jeg følt det påtrengende? Nei, selvfølgelig ikke!
Ville jeg følt det slitsomt om flere kamerater stadig tok kontakt med meg fordi de ønsket å være sammen med meg? Nei! Det er jo det jeg ønsker at de skal gjøre!
Hvorfor er jeg da så redd for selv å bry meg når jeg stadig blir påminnet at det er det jeg skal gjøre?
Jeg må skjerpe meg! Jeg SKAL skjerpe meg! Tilgi meg Gud at jeg har vært så trang i nøtta!
Jan Erik Larssen
Musikk Lean on me Bill Withers