NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 14. september

Ankeret

Trygve Skaug
Foto: Kim Erlandsen / NRK

Jeg tenker ikke så veldig mye på det at jeg skal dø. Jeg tenker nok aller mest på at jeg ikke skal det. Helt enda. Altså at hver gang jeg kommer opp i noe som minner meg om min egen forgjengelighet eller om det at jeg skal dø, så penser jeg tankene mine inn på setningen "hva om det ikke skjer i dag heller". Også gnistrer det av livet ganske ofte, bare av den grunn.

Og jeg blir minnet om det ofte, for jeg er i svært mange begravelser i løpet av et år fordi jeg får lov å synge der. Jeg hiver meg nok litt ekstra uti livet, fordi jeg vet så godt at jeg ikke nødvendigvis får lov til å ha det i uendelig lang tid.

Noe av det jeg liker godt med begravelser er det punktet hvor presten går gjennom livshistorien, til den som har gått bort. Hva utgjorde dette livet, som nå ikke er lenger. Så kommer historien om vedkommende som barn, og ungdom. Det er fortellingen om hvordan hun eller han var og hva som formet han eller henne. Hvordan han traff sin kjære. Eller hvordan hun ble boende der fordi akkurat det skjedde. Sånne viktige livshendelser.

Og ofte synes jeg det kan høres tilfeldig ut mye av det som utgjør et liv. Så kan jeg begynne å oppsummere for min egen del, for jeg liker å gjøre opp status underveis.

Hva som har vært og hvordan i alle dager det kunne bli sånn. Hvordan skjedde det? Hvorfor fikk jeg plutselig den jobben akkurat da? Hva er oddsen for at akkurat den jenta ville ha akkurat meg og at vi skulle få akkurat disse ungene? På dette stedet? Med disse rammene?

Selv om livet kan virke veldig tilfeldig i hvordan det blir bygget opp, så tenker jeg at jeg må ta noen grep slik at hjertet mitt ikke har det like uforutsigbart. Jeg er veldig glad i ord, og jeg har funnet noen som handler om akkurat det. Og de har blitt viktige for meg. Jeg fikk dem i gave av en venninne. De står i Salmenes Bok:

Herren er mitt vern og mitt skjold. Mitt hjerte satte sin lit til ham. Og jeg fikk hjelp.

For uansett hvordan livet mitt ender opp med å bli, så vil jeg at det der skal være gjennomgangsmelodien. Og selv om troen min ikke har vært av de stødigste, og kanskje ikke er det heller, den dagen jeg drar. Så er det fortsatt sånn: At hjertet mitt satte sin lit til ham. Og jeg fikk hjelp. Jeg tror det er Han som hjelper meg, i hvert fall.

Så vet jeg ikke noe om hvor langt det blir, livet mitt. Men jeg skal i hvert fall ha dette livet hele livet. Det har jeg bestemt meg for. Selv om livet mitt kanskje kan virke som alt er litt tilfeldig, og at noen ting bare skjer underveis.

Så har jeg egentlig ikke tid til at hjertet mitt skal flyte helt tilfeldig og vilkårlig omkring.
Drivende med strømmen. Jeg må ankre det fast et sted. Og derfor tok jeg det største fjellet jeg fant.

Paulus skriver det så sant og vakkert i brevet til Hebreerne:
Dette håpet har vi som et anker for sjelen. Et anker som er trygt og fast.
Mitt anker må være trygt og fast

Salmenes bok 28, 7 + Paulus' brev til Hebreerne 6:19

Trygve Skaug

Musikk: Lewi Bergrud - "Mayday"