Morgenandakten torsdag 14. mai

Å våge å satse

Jan Erik Larssen
Foto: Baard Berg Wilhelmsen / NRK

Jeg liker folk som tør å satse, som våger å kaste seg ut i noe de har skikkelig tro på! Jeg er ingen verdensmester i å satse selv, men noen ganger har jeg gøtsa på.

Jeg satsa friskt ta jeg hoppet av skolen etter videregående. Jeg ville mye heller jobbe, tjene penger og realisere egne drømmer og prosjekter fremfor å holdes i et klasserom, nedlesset med oppgaver andre ville jeg skulle løse.

Mitt valg skulle vise seg å by på visse utfordringer. Det hendte kassa var tom og jobbutsiktene få, men ved hjelp av eget pågangsmot og andres vilje til å satse på meg, ordnet det seg alltid på et vis.

Kjæresten min Anne Cathrine og jeg satsa friskt og avfeide alle andres gode råd da vi giftet oss som 18 åringer. Vi var overbevist om at vi var «som skapt for hverandre» og at større kjærlighet umulig kunne finnes annet sted. Dessuten, det verste som kunne skje var at vi ble skilt.

Anne Cathrine og jeg er lykkelig gift fremdeles, men det har ikke bare vært lett. I begynnelsen kranglet vi som tenåringer, noe vi også var, og fremdeles krangler vi av og til som tenåringer ifølge barna våre som er tenåringer og vel så det. De synes vi var gærne som gifta oss som 18 åringer, mens jeg på min side synes mange tenåringer i dag er gærne, som både susser og bor sammen i helgene over flere måneder uten engang å kalle det et «kjæresteforhold». Hvor ble det av satsingen?

Jeg tok sats og hoppet ut i det da jeg sa opp jobben min som tv-produsent i NRK, rett og slett fordi jeg kjente at tv-produsent, det var ikke greia for meg. Resultatet på den avgjørelsen ble at jeg fikk lage drømmeprogrammet mitt Autofil, i stedet. En fantastisk reise med utrolige opplevelser og sinnsykt mye jobb. Så mye, at jeg noen år senere med Broom jobbet på meg panikkangst, depresjon, utmattelse og nesten skilsmisse.

Jeg satset også skikkelig da jeg som 6 åring åpnet opp hjertedøra på vidt gap og tok imot Jesus som bestevenn. Det er kanskje det lureste jeg har gjort. Det har heller ikke bare vært enkelt. Av og til har jeg følt at bestevennen min har vært utrolig fjern og uinteressert, andre ganger har jeg vært rasende på han og til og med forsøkt kaste han ut av hjertet og livet mitt.

Det har jeg heldigvis ikke klart, for når jeg nå som 49 åring ser tilbake på livet mitt, så er det tydelig for meg å se hvilken rolle Jesus har hatt i livet mitt, og hvor tilstedeværende han har vært, selv de gangene da jeg følte at livet var i ferd med å rakne totalt.

Det handler om en kjærlighet som tåler alt. Ikke min kjærlighet til bestevennen min Jesus, for den går i bølger, opp og ned, men hans kjærlighet til meg. Den er alltid mye større enn jeg klarer å gjengjelde, fatte, fortjene eller forstå. Jeg har en bestevenn som elsket meg så høyt at han døde for meg, og på den måten åpnet opp dørene til sitt hjerte på fullt gap. Jeg elsker også Jesus, men det er fordi Jesus elsket meg først.

Den samme kjærligheten har Han for ett hvert levende menneske. Men du må tørre å satse, tørre å åpne hjertedøra og invitere Ham inn. Det er ikke skummelt, det er en satsning og en investering som gir enorm gevinst tilbake.

Jan Erik Larssen

programleder og foredragsholder

Musikk: Eric Bibb – «I want Jesus to walk with me»