Morgenandakten torsdag 14. januar

Den heldige takknemlige av Helga Samset

Helga Samset
Foto: Per Jostein Aarsand

En gang for lenge sidene, i et ørkenland langt borte levde det en ung mann som gjorde gode, utrolige ting, og det han sa, fylte folk med gåter - de glemte han aldri.

En morra møte den unge mannen ti menn. De sto langt borte og ropte hjelp. Det lukta av de, de var veldig sjuke, de var fulle av smittsomme kjøttsår.

Den unge mannen ropte tilbake: «Gå og vis dere for prestene». De ti snudde og begynte å gå. Og legg merke til det, først da de begynte å gå, sannsynligvis uten helt å skjønne hvorfor, skjedde underet. Mens de gikk der langs veien blei de friske.

De blei reine, som det står i skrifta. En av de ti blei fylt av en ubendig glede da han forsto hva som hadde skjedd. Han snudde og sprang helt til han fant den unge mannen, han kasta seg ned for han og takka. Den unge mannen – var Jesus.

Jesus så på han. Dere var ti, sa Jesus. Hvor er da de andre?

Det kunne ikkje han som var blitt frisk svare på.

Takk. Å si takk er en gave. Den som fylles av glede og takknemlighet er heldig. Men hva om du ikkje er takknemlig. Virkelig ikkje. Hva da?

I følge Bibelen er ikkje takken lett tilgjengelig. Bare en av ti kom tilbake, de andre ni hadde en lengre veg å gå. For tenk på det. Hvis du er blitt forakta og utestengt. Alt du bærer er skam og selvforakt. Hvordan legger du det bak deg hvis mirakelet plutselig skjer? Det kreves ei djup forsoning. Og det kan ta tid.

For meg er ikkje underet i denne historien at de ti blei friske, underet er det ene mennesket som slapp hele børa si, og ble fylt med takk.

Og mi bønn er: Måtte det skje de andre ni, måtte det skje alle hordene av mennesker på jorda vår som ikkje kan, som ikkje klarer å være takknemlige.

Måtte de våkne en tidlig morra, kjenne sollyset leike i ansiktet og merke at nå har noe skjedd, nå ligger det vonde bak meg. Nå kan eg si takk.

Helga Samset

forteller og forfatter

Musikkønske: «Vår beste dag» med Marit Larsen, av Erik Bye.