Hopp til innhold

Morgenandakten torsdag 13. juni

Velsignet

Silje Kivle Andreassen
Foto: Camilla Kofoed-Steen

4. Mosebok 6, 24

Jeg går gjennom sykehjemmets korridorer og finner rommet hennes. Hun ligger i sengen, jeg hilser og spør om det passer at jeg setter meg ned litt. Det gjør det. Jeg trekker en stol inntil senga og ser inn i et mykt, rynkete ansikt som fylles av et forsiktig smil og to trette øyne.

Vi snakker sammen og innimellom fylles øynene hennes av lys og varme, det skjer helst når jeg synger «Påskemorgen slukker sorgen» eller «Alltid freidig når du går». Da synger hun med, og det er ganske utrolig, for det meste fra livet er glemt, men disse ordene og melodiene henter hun lett fram.

Ofte ønsker hun at jeg sitter lenge, det er ikke så mange andre som kommer på besøk, det er litt ensomt. Det siste jeg gjør før jeg går er å strekke ut armene og lyse velsignelsen. «Takk, presten min, og takk, Jesus», sier hun da, mens jeg tegner korsets tegn på henne. «Takk, takk, takk Jesus».

I møte med sorg og ensomhet kjenner jeg ofte at ord blir fattige. Også i møte med min egen fortvilelse synes jeg det er vanskelig å finne ord til ekte trøst. Men velsignelsen, den har jeg. Herren velsigne deg og bevare deg. Det er jo bare det jeg ønsker. Å bli bevart, å være trygg, å komme gjennom en tung tid.

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Det er bare det jeg ønsker. At Gud skal skinne sitt lys på meg – se meg, huske på meg, regne meg med. Vise meg nåde. En ny start. Muligheter som jeg ikke har fortjent, men som jeg likevel får.

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Ja, det er det som jeg søker. Fred. Fred i hjertet, fred i familien, fred på stedet der jeg bor, i landet vårt, i verden. Fred med Gud. Fred med naturen og dyrene. Fred for fortida og fredstanker for fremtida.

Velsignelsesordene fikk vi for lenge siden. Den gangen Guds folk vandret i ørkenen, fikk Moses ordene, som det ikke var så enkelt for ham selv å si, men som broren hans, Aron, kunne gi videre.

Vi vet hvordan velsignelsen høres ut, men kan den også sees?

Jeg tror det, for en gang så jeg det i en sykehuskorridor. Det var to personer, en stor og en liten. En far og en nyfødt baby. Så liten var den babyen at han fikk plass i pappas store hender. Pappa kikket ned i ansiktet til sin lille baby. Den lilles øyne kunne ikke fokusere skikkelig, men det var som om han fornemmet nærværet av den stores ansikt, og han søkte det.

Og jeg tenkte; det er sånn velsignelse ser ut. Den stores ansikt lyser over den lilles ansikt, lyser glede, forventning, tilhørighet, fred og en dyp, dyp kjærlighet.

Silje Kivle Andreassen

sokneprest i Holmlia menighet

Musikk: Bjørn Eidsvåg - «Ansiktet ditt»

Skog