Hvorfor måtte han det?
Det var drivkraften til Jesus. «Jeg er kommet for å lete etter de bortkomne, og berge dem», forklarer han. Derfor måtte han hjem til Sakkeus. Fordi den bortkomne skulle finne hjem, og komme til seg selv.
Det var noe hjemme han måtte finne. Sakkeus hadde jo mye av sin tilrøvede rikdom der, men det var ikke det Jesus var på jakt etter. Det var noe annet, noe virkelig verdifullt.
Og han fant det.
Det er grunnen til at Sakkeus etter besøket hadde blitt nesten ugjenkjennelig raus. Han som før hadde snyltet til seg, han gikk rundt og betalte tilbake, gjerne dobbelt så mye som han skyldte. Nesten ugjenkjennelig, men ikke for Jesus. For det var dette han fant hjemme hos Sakkeus. Hans sanne jeg, gudlikheten, rausheten, kjærligheten, som han hadde arvet fra sin skaper. Det hadde ligget langt nede i rotet hjemme, som nedstøvet arvegods.
«Jeg er kommet for å lete etter de bortkomne», sa Jesus. Og han fant. Folk våknet i møte med ham, og ble mer menneskelige. Tollere våknet og fant det uverdig å svindle de fattige. Slaver våknet og oppførte seg som om de var fri. Kvinner våknet og påsto å være hans disipler. Senere skulle stadig nye utenforgrupper påstå det samme. Han vekket folk, blant annet med et gjenkjennende blikk. Han så noe i dem, som han kjente igjen. Og som de kjente igjen.
Jesus beskriver dette selv i en liknelse om en kvinne som hadde mistet en sølvmynt. Hun lette ikke utendørs, for det var ikke der den var. Akkurat som vårt sanne jeg ikke finnes i fasaden, eller i ideer vi har funnet ute på gaten om hvordan vi skulle eller burde vært. Nei, dama tente lampa i huset og gav seg til å lete inne i alt rotet. Og der fant hun den, mynten hun hadde mistet. I glede over dette inviterte hun venner og naboer inn for å glede seg med henne.
Dette er Jesu ønske for oss, at vi skal følge hans blikk innover i oss selv. Det ligger billedlig talt en sølvmynt der, preget med bilde av himmelens konge. Det er dette han kjente igjen i menneskene han møtte. Det var også derfor han kaltes syndernes venn. Han ble oppfattet sånn. For gode venner sier ikke at du viser ditt sanne ansikt når du oppfører deg som en idiot. De sier at du var ute av deg. Og det er det gode med gode venner. De kjenner deg som god. De gjenkjenner deg, selv når du ikke er god. Og dette gjenkjennende blikket er det godt å bli utsatt for.
«I dag vil jeg være med deg hjem», sier Mesteren. Han leter etter noe. Noe du har arvet, som er ditt, og som er deg, og som forteller at du er Guds barn. Og han finner, alltid. Da er det ikke bare han som kommer, da kommer vi også hjem.
Nils Terje Andersen
Musikk Det begynner å bli et liv Anita Skorgan