Klokka er nesten 11 en søndag formiddag. Jeg har reist inn til Grønland 12, Oslo, gått opp alle trappene til fjerde etasje, gått inn døra og hengt fra meg jakka. Jeg har hilst på mange jeg kjenner og nå har jeg satt meg ned i andaktsrommet. Fremdeles er det mange som småprater, men sakte blir det mer stille. Noen har tent et stearinlys.
Jeg prøver å puste dypt noen ganger, konsentrere meg om stillheten. Men stadig vekk dukker det opp andre tanker; jeg tenker på alt som burde vært gjort hjemme i hagen, jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg skal gjøre på jobben i morgen. Innimellom stopper jeg tankene og prøver å lytte innover i meg selv.
Jeg ser på lyset og blomstene og kommer på at jeg burde klippe ned ripsbusken hjemme. Så blir jeg oppmerksom på at tankene har fart av gårde med meg igjen. Jeg ser rundt meg på menneskene som sitter i rommet sammen med meg. Lurer på hva de tenker på. En har hentet bibelen fra bordet og sitter og leser i den.
Så er det en som reiser seg og leser et sitat hentet fra George Fox.
Prøv å bli stille og rolig i ditt eget sinn, fri fra dine egne tanker, og du vil føle livets guddommelige kilde i deg vende ditt sinn mot Herren Gud. Og da vil du få del i hans styrke og livgivende kraft.
Det var jo akkurat det jeg trengte å høre. Jeg kjenner at tankene blir borte, det blir stille inne i meg. Jeg kjenner fellesskapet med de andre som sitter her. Kjenner Gud og hans livgivende kraft i hjertet.
Jeg reiser meg og blir litt overrasket selv – jeg har vært kveker lenge, men aldri før følt kallet til å si noe i andakten. Jeg står litt, kjenner etter hva som gjorde at jeg reiste meg. Finner igjen kraften, Guds kraft, i hjertet, i tankene og lar mine egne tanker og følelse av overraskelse fare.
”Hadde jeg hatt et tegneark,” sier jeg, ”ville jeg tegnet et stort tre. Jeg ville tegnet en bred stamme, med mange sterke røtter. Bakken rundt er grønn og full av markblomster. Stammen ender i en stor trekrone, her er mange greiner, noen store, noen små. Mellom to store grener ligger et fuglereir. Et tre, som et symbol på liv, styrke og kraft."
Det er jo sånn jeg vil være, tenker jeg i det jeg setter meg ned. Som regel føler jeg meg heller som et blad som blåser hit og dit, som viljeløst lar seg føre av vinden.
Men nå, akkurat nå, kjenner jeg meg som det treet - stødig, klok, raus og kraftfull. Jeg ber om Guds hjelp til at denne følelsen oftere kan være en del av livet mitt.
Hanne Hognestad
Musikk: Vamp og Cikada Strykekvartett - "Syng vind i skog"
