Morgenandakten torsdag 12. november

Almetje - Mennesket - et lite univers

Bierna Leine Bientie
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Jeg var bare tenåring en gang jeg hadde gått i timevis før jeg kom til foten Lopmes-vaerie / Fongen, et fjell mellom Nord- og Sør-Trøndelag. Det var før det kom bilveg dit. Og det tok enda noen timer å komme helt opp på toppen av fjellet. Da jeg endelig kom opp og så utsikten, ble jeg overveldet av en ensomhetsfølelse. Jeg var helt bortkommen og følte meg så liten og ubetydelig i dette store rommet.

Horisonten som var så langt borte og vissheten om å være alene, ble påtrengende. Men så – bare noen minutter etterpå, fikk jeg en annen sterk opplevelse: lille meg ble en del av det store og da ble jeg også stor.

I det sørsamiske språket har vi et ord som vi bruker når vi skal oversette himmel. Ordet er: elmie. Elmie er det store over oss der alle store og små himmellys er. Der er den livgivende sola. Månen og alle stjernene. Elmie er også stedet der Gud er. Elmie er både noe konkret og noe stort mystisk, noe vi ikke riktig kan forstå.

Men når vi på sørsamisk legger til en forminsknings-endelse, så blir det store lite, en liten utgave av det store. Elmie pluss forminsknings-endelsen - tje, blir almetje. Dette er det vanlig ordet for menneske. Almetje, menneske er altså et lite univers, en mini-himmel som går på to bein.

Det er nok mennekser før meg som hadde sett at et lite menneske er en del av noe stort. Så fikk vi altså ordene elmie og almetje.

I Salme 8 står det om det lille mennesket:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

hva er da et menneske – at du husker på det
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Blant myriader av stjerner og galakser, er et menneske mindre enn et mikroskopisk støvkorn. Og et menneskebarn enda mindre. Men når Gud tar mennesket inn i en større sammenheng, da får det verdi og blir en del av Guds himmel.

Jesus var ekspert i å gi de små stor verdi. Evangeliene forteller om mange slike tilfeller. En gang løftet han opp et barn og sa at den som ville være stor, måtte bli liten som dette barnet. Så fikk han sagt på sin måte at det lille mennesket har stor, stor verdi for Gud.

Jeg liker den språklige finessen i sørsamisk som gir muligheten til å legge til en endelse til ordet for himmel, så får man ordet for menneske.

Bierna Leine Bientie

Musikk: Frode Fjellheim - "Jupmelem heevehtibie" (gloria-leddet fra den sørsamiske liturgien)