. Det blir samtidig et bilde av en gud som er døv for alle bønner og rop fra de som gråter, mishandles, sulter og lider nød. Det er en gud som i første omgang virker velmenende som solen selv, men som senere må flykte for mørket.
En gang gikk Peter på vannet. Kun noen få skritt riktignok, likevel utrolig imponerende. Men så kom vinden, bølgene slo over knærne, tok tak i ham, og han begynte å synke i havet. I den bibelske symbolverden er havet et bilde på kaos. Det var havet som skylte over jorden og la den øde i Noas dager. Og det var havet og mørket som dominerte jorden før Gud begrenset det og skapte orden og lys. Nå var det kaoset og de vonde kreftene som grep tak i Peters bein, og dro han nedover i natten.
Det er en erfaring som mange deler med Peter. Høye bølger, ikke et lys, natt, og krefter som snører seg kveldende rundt livet.
Da synes jeg Jesu reaksjon i første omgang virker så rar og ufølsom. «Hvorfor tvilte du?», sa han til Peter. Han gikk da tross alt noen skritt, det er ikke mange som gjør det. Kunne han ikke fått litt kred for det? Poenget er at det var ikke Peter som gikk på vannet. Han ble båret, både da han var på høyden og da han nådde dypet. Det var dette lille ordet «kom» som bar ham. «Hvis det er deg Jesus, så si at jeg skal komme til deg på vannet», sa Peter. «Kom», sa Jesus da. Og så begynte denne merkelige vandringen som er et bilde på selve livet med Gud. Noen ganger går det så fint, andre dager snører det seg til rundt oss og vi synker ned i elendigheten.
”Herre frels meg!” ropte Peter da. Da ropte han til den som fikk han til å gå. Han som sto der i de samme bølgene, trygt som fjell. ”Med en gang rakte Jesus ut hånda og grep fatt i ham»…og spurte: «Hvorfor tvilte du?” Svaret er åpenbart: Fordi det kan være vanskelig å tro. Det er vanskelig å tro når kaoset rammer. Men det finnes en som tror, og som aldri viker. En som ikke er redd for dypet, for han har vært der
Om han som står i stormen og sier «Fred, det er jeg» Det er en hilsen til deg som merker kaoset nå, problemene som snører seg, havet som når deg til halsen. Du er ikke alene. Det finnes en som står der i bølgene. Han vet du har mistet mye, men gir sitt liv på at du ikke skal miste deg selv. I dag strekker han ut hendene, og sier: Du er min.
Nils Terje Andersen
Musikk Tårnhøye bølger går Solveig Slettahjell