Morgenandakten torsdag 10. november

Du kan ingenting ta med deg dit du går

Hanne Elstrøm
Foto: Brith Dybing / NRK

Jeg hadde en pappa med gitar. Og Cornelis i røsten.

Du kan ingenting ta med dig dit du går, sang han.
Du behöver inga penningar
När du vid porten står...

Pappa var ikke troende. Men mamma var. Sammen gav de meg ett verdigrunnlag - og gjennom deres historie med Jesus fant jeg etter hvert min egen.

Pappa sang "Du kan ingenting ta med dig dit du går"

Tenk at det sang han. Og så ble han syk. Så møtte han Jesus og så stod han ved denne porten. 42 år gammel. Og han hadde ingenting annet med seg enn seg selv. Og han døde i troen på at det var akkurat passe.

Og fortsatt synger Cornelis i meg. Mamma levde videre i sin tro. Og etter hvert delte vi troen med hverandre. Ikke minst gjorde vi det når hennes liv gikk mot slutten og hun fikk en himmellengsel jeg nesten ikke kunne bære.

Hennes himmellengsel var mitt tap. Men vi sang med Åge Samuelsen; Du har jo himlenes herlighet meg givet. I evighet skal jeg få være der. Og det fikk hun. Være der. Men jeg satt igjen med esker av dårlig samvittighet. Bokstavelig talt. Ting. Eske på eske.

Hun ble ikke mer levende ved at jeg tok vare på alt. Men eskene fulgte meg i mange år gjennom mange flyttelass. Helt til jeg en dag kastet. Og gråt mine modige tårer. Sorg. Det hviler så mye sorg og tap over tingene våre. De klarer ikke fylle det sorte tomme hullet vi prøver å fylle. For de gir ikke liv. De bøter ikke på noe. Det er ingen legedom å hente der. Ingen kjærlighet å få.

Det er ikke det en eier som gir liv, selv om en har overflod, sier Jesus. Du kan ikke klamre deg til det jordiske på vei til det himmelske. Det er lodd på føttene dine.

Du kan ingenting ta med deg dit du går. Jeg kastet jo ikke alt. Jeg kan stryke over den gamle bulkete melboksen mamma var så glad i og tenke på henne. Eller smile og minnes henne når jeg tar frem stråmønsteret som har gått fra mormor via henne og til meg og som sikkert vil følge mine videre. En arv. En historie.

Men mest kjenner jeg henne i mitt hjerte og min sjel når jeg lukker øynene og tenker på henne med kjærlighet. Det er her inne hun er. Det er det som er minner. Jeg er himmelvendt i min sorg. Og jeg tror Gud ber oss om ikke å glemme.

Han ber oss om å lukke øyne og kjenne at vi puster. Og kjenne at han er i den pusten og i kjærligheten vi føler for hverandre, for de som har gått foran og de som venter på vår kjærlighet. At han er i utholdenheten når dagene er tunge og i rettferdigheten når vi i glimt makter å utøve den.

Det handler om å huske. Og å hjelpe hverandre til å huske. For hva er det Cornelis grep i noen få strofer, og som ikke har plass i noen eske, men jeg bærer i mitt hjerte som ett minne; Foran porten er det ikke inngangspenger. Det er bare deg. Det holder i massevis.

Jeg hadde en pappa med gitar og Cornelis i røsten. Det er jeg takknemlig for.

Hanne Elstrøm

Musikk: Cornelis Vreeswijk - "En fattig trubadur"