Salmene 4, 8-9
Min mor så Gud overalt. Han var tilstede i hennes liv, og hun var i hans hender. Det var svært trygt. I sin bibel streket hun under vers fra Salmenes bok, om ham som gir den trette hvile. Gud finner alltid en ordning. Det var dårlig råd i heimen og hun ba Gud ordne opp i regningene. Og hun opplevde at folk kom til henne med en håndsrekning. De hadde "fått det for seg" at de skulle hjelpe fru Kristiansen i et antatt knipetak. Ja, noen sa endog at Gud hadde kalt på dem.
Gud var overalt. Det var noen tanter med varme hender. Folk kom på besøk for å bli tatt på, og så ble de bedre. De ga henne en femmer for bryet. Tante mente det var en gave fra Gud. Men mirakel var det ikke. Hun bare hadde denne gaven. Og dette under kan sikkert legevitenskapen en dag gi en forklaring på.
Gud styrte verden. I denne enfoldige trosverden sto han bak alt, og ville oss det beste. Hvordan han gjorde det, var for vanskelig å skjønne. Jeg utfordret hennes bokstavtro med Darwin, men det provoserte ikke. Hun mente at Darwin ikke gjorde noe annet enn å forklare hvordan Gud opprinnelig hadde gjort det.
Gud var i skolen og på bedehuset. Men første og fremst var han hjemme. Vi hadde bilder av den blonde med det lange silkehåret, der han berget sauer på stupet og unger ved elva. Om natta skinte det lysegrønt fra selvlysende engler over senga.
Det gudløse rom er blitt større. Herren er knapt tema i den offentlige samtalen, tallene over døpte synker og folkekirken er ute av grunnloven. Mamma syntes det var uhyggelig at folk ikke trodde på Gud. Da rakner jo alt.
For hun ba om smått og stort. Om ting som burde hende, og ikke skje. Om folk hun hadde bekymret seg for. Syke og skrøpelige. Folk som strevde. Denne livsformen ga mange gleder. Gud husket på dem og hørte bønner. Det er både naivt og vakkert. Noen ganger har jeg ledd av mamma, andre ganger har jeg misunt henne denne hengivenheten.
For dette skjer jo ikke meg. Da gamle sa at lever du nær Gud, ser du hans finger overalt. Så var det altså den gammeldagse fromheten som brakte oss nærmere skaperen.
Jeg har noen andre veier til Gud. Jeg folder nok hendene men finner veien både ved hjelp av Bach og Beethoven, Graham Greene og Ingmar Bergman. Der er Gud sjelden langt unna.
For Gud er ikke død. Det offentlige samfunn må ikke renses for religiøse uttrykk, for at ingen skal føle seg overkjørt. Jeg vil ha et torg fullt av guder, røkelse og myrra. Alle skal få plass til å uttrykke sin tro, og de skal slippe å bli hånet. For er det noen som ikke er redd for andres religioner, så er det de troende.
Jeg tror de fleste vil ha det sånn. At Gud skal være tilstede her vi lever. Det kan bli fargerikt og spennende. Alternativet kjenner vi, og har et ord for det. Gudsforlatt.
Tomm Kristiansen
journalist og forfatter
Musikk: Hellbillies – "Å, hvor salig å få vandre"
