Det er vinterens desidert glatteste dag så langt, en tirsdag seint i november. Jeg er veldig tidlig ute av døra til meg å være, klokka er bare halv seks. Ute er veiene glassert. Til og med den gruslagte oppkjørselen er som en skøytebane. Regn og kuldegrader er en dårlig kombinasjon for folkehelsa.
Det er ikke mange sjelene å se langs veien til jobb denne dagen. De få jeg ser, går på den karakteristiske norske "her gjelder det å holde seg på beina" - måten. Jeg tenker at i dag går det en del lårhalser. Og det er ikke å spøke med.
Å kunne stå støtt, og gå støtt er bra, både i en bokstavelig forstand og i overført betydning. Det er greit når en kjenner at livet har godt feste, at en har trygg grunn under seg. Men, grunnen kan bli usikker. Som når en har blitt uvenn med noen, eller det er problemer i ekteskap, eller med helse, økonomi trøbbel eller en usikker jobbsituasjon.
Eller når tankene melder seg at du ikke strekker til, og minnene om tidligere nederlag blir sterke og tydelige. Når livet er en kamp for å holde seg på beina. Det er ikke godt å ha det sånn.
Peter var en av Jesu disipler. Han gikk nok aldri med ustøe steg på isen. Men opplevelsen av at livet vaklet på usikker grunn, det kjente han godt. Peter bar på et stort nederlag. Når det dro seg til og Jesus var på vei mot dom og død, da holdt det ikke for Peter. Han som hadde lovet å bli ved Jesu side, uansett, han ble redd og nektet for å ha hatt noe med Jesus å gjøre i det hele tatt. Jesus dør på sitt kors, tilbake står Peter med sitt nederlag.
Jesu ord om oppstandelse og nye dager, var antakelig ganske tåkelagt akkurat da. Peter hadde mista sin venn og leder, og med han mye håp og framtidstro. Nederlaget hadde tatt fra ham selvrespekten.
Men det kom nye dager. De kom med den oppstandne Jesus Kristus. Peter hadde tatt med seg noen venner og sitt eget åndelige konkursbo ut på fiske. Kanskje var det et forsøk på å holde seg på beina, få livet til å fungere igjen. Det var jo det dette de hadde drevet med før. Men ikke en gang det lyktes, garna var tomme når de dro mot land.
Men den morgenen sto Jesus på stranda. Omtrent der han noen år tidligere hadde gitt Peter utfordringen: Følg meg. Han ga dem fisk i garnet og mat ved bålet. Så vendte han seg til Peter. "Nå kommer det", tenkte kanskje Peter. "Oppgjøret for mitt svik og min manglende tro".
Det som kom, var et nytt kall, et nytt Følg meg. Under Peters skjelvende føtter, bygger Jesus solid grunn. Peter står støtt igjen. Peter går støtt igjen, gjenforent med sin venn frelser og oppdragsgiver.
Jeg har vært der, hos Jesus, mange ganger på skjelvende bein. Med livet mitt, nederlagene og syndene mine. Og reist meg igjen og kjent at grunnen holder og stegene er støe.
Ulf Børje Rahm
Musikk: Bjørn Eidsvåg - "Føtter på fjell"
