Hopp til innhold

Morgenandakten tirsdag 9. mars

En tur ut av komfortsonen

Kjetil Gilberg
Foto: Tom Øverlie

Det å stamme kan være et stort handikap. Kona mi jobber som dokumentarist. En gang laget hun en film om 15 voksne kvinner og menn som stammet så fælt, at de ikke klarte å si navnet sitt. Hun møtte dem da de kom til Oslo på et kurs, der de skulle lære en ny pusteteknikk.

Mens de øvde på denne pusteteknikken, skulle de oppsøke situasjoner de fryktet: Spørre folk på gata etter veien - eller spørre fremmede hva klokka er. De skulle kontakte butikkansatte, og be om hjelp til å finne brød og smør. Som avslutning på kurset skulle de holde tale på Egertorget, midt i hjertet av Oslo.

Det gjør vondt å se på. Hele gjengen gruer seg til å ta kontakt med fremmede. De svetter. De gråter. De skjelver. Men alle kaster seg ut i det. I starten går det ikke så bra. Folk rister på hodet, noen ler av dem. Flere har lyst til å gi opp og reise hjem. Men de heier på hverandre, og oppmuntrer den som mislykkes til å fortsette. Stadig oftere klarer de å snakke flytende i pressede situasjoner.

Jeg kom til å tenke på denne filmen nå som vi er i fastetiden. For noen ganger må vi ofre noe, for å oppnå noe. Fastetiden er en periode på 40 dager der kirken inviterer oss til å ta et steg ut av komforten vi omgir oss med. Gi slipp på noe som koster litt, men som kan være godt for oss i det lange løp. Kutte en uvane, endre matvaner, kutte ut sosiale medier noen dager. Slike ting. Fastetiden handler om å holde fast på det som virkelig betyr noe, og la andre ting gå. Og mens vi kjemper, sette av tid til bønn eller bare stillhet.

Så tenker du kanskje at faste er det siste vi trenger, etter å ha vært begrenset av korona i et helt år. Fastetiden skal ikke være en ekstra byrde, hvis man allerede har nok å bære. Derfor er det viktig å sette seg realistiske mål, og det gode med fastetiden er at vi velger begrensningene selv. Målet med fastetiden er ikke å gi alt fokus på det vi tenker å avstå fra, men å løfte blikket mot det gode som ligger og venter på oss i enden av strevet.

Gjengen som var på kurs, var flinke til akkurat det. Til slutt kom dagen da alle skulle holde tale på Norges travleste torg. Mange hadde stoppet opp for å høre. Nå er det Antonio sin tur, han er sistemann. Han er livredd, vi kan se at beina skjelver.

Men så tar han mot til seg, klyver opp på bruskassa og sier: «Hei. Jeg heter Antonio og bor i Bergen. Nå er jeg i Oslo for å lære meg å snakke. Men det er vanskelig, for jeg stammer så fælt. Nå holder jeg min første tale i livet, og det gikk jo ganske bra. Takk for at dere hørte på.» Så gikk han ned, og sjelden har jeg sett en gladere mann på TV.

Om vi faster, eller ganske enkelt har en kneik vi må komme oss over: Sjansen for at det ligger noe godt og venter i enden av det vi strever med, den - er - stor!

Kjetil Gilberg

pastor i Kraftverket menighet

Musikk: Elle Melle - "Sol"

Skog