Morgenandakten tirsdag 9. august

Å vite hvem man tror på

Nils Terje Andersen
Foto: Roy-Cato Myrvang Roy-Cato Myrvang

- Er du sikker på at Gud finnes?
- Nei.
- Er du sikker på at Gud ikke finnes?
- Ikke det heller.

Sånn svarer de aller fleste troende. Både troende ateister, troende kristne og andre troende. Ingen vet. En del tror riktignok at man vet, og det bærer de preg av. Men de fleste tror. På en Gud, en evig kraft, eller på at sånt ikke finnes.

"Jeg vet på hvem jeg tror", skriver Paulus. Det var en ny erkjennelse han hadde fått etter å ha blitt kristen. Før var det motsatt. Han trodde på en han visste. Han visste nok om gud til at han på guds vegne forfulgte de som trodde feil. Den gud han var så sikker på å kjenne, den gud trengte hans hjelp til å rydde motstanderne bort.

Men det var nettopp på en av disse jaktene at han ble slått i bakken av et voldsomt lys. Og i dette lyset så han en ting klart: Og det var at han ikke så noen ting. "Han reiste seg, og med åpne øyne så han intet" fortelles det i apostlenes gjerninger. Han skulle senere bli kjent for sin klarsynthet.

Han skulle senere bli kirkens mest innflytelsesrike person. Men denne erfaringen hans satte åpenbare spor. "Nå forstår jeg bare stykkevis.." skriver han, i sin aller mest berømte tekst, - teksten om kjærligheten i 1. kor 13. "Nå ser vi som i et speil i en gåte" Men det som blir stående, det som lyser i uvitenhetens mørke, det er tro, håp og kjærlighet. Og den største blant dem, det er kjærligheten.

Tro i bibelsk sammenheng, er ikke det samme som å vite. Heller ikke å anta noe, som når man tror at aksjene vil stige, eller at man på bakgrunn av analyser spår høytrykk neste uke. "Med hjerte tror vi", skriver den samme Paulus. For troen lever sammen med håpet og kjærligheten i dypet av oss.

Derfor er det ikke alltid den presenterer seg når opinionsmålere eller andre spør: Tror du på Gud, eller ikke? Det kan være fremmed for troen å svare ja eller nei på sånne korte, definerende spørsmål.

Men når livet spør, når et barn blir født, når noen kjære dør, når man opplever skaperverket på sitt aller vakreste, eller livet på sitt aller vondeste, da svarer troen gjerne. Ikke nødvendigvis med klare ord, men med meningsfylte handlinger. Som et fadervår, som å bære et barn til dåp, som å gi noen trengende, som å trøste noen som gråter, som å gå til kirke og tenne et lys, - sånne ting. Det er tro, eller kanskje håp – i alle fall kjærlighet.

Nils Terje Andersen

Musikk: Anne Grete Preus – "Heller tro enn vite"