Jeg går mellom valgbodene denne uka. Midt i livet. Det er en betegnelse. Det er en følelse. Det har mindre med år å gjøre, for ingen av oss veit når vi er midtveis i livet. Men midt i livet kan vi velge å være. Som i tilstede.
Eller vi kan plutselig bli tatt av en følelse at vi bare befinner oss midt i livet – og det surrer rundt. Det kan være befriende, eller truende eller kvelende. Og jeg kjenner min intuisjon er å rope ut. Høgt eller stille.
Når jeg roper hjelp – vil jeg at noen skal svare. Når jeg strekker ut handa etter noen støtte, trenger jeg den. Når jeg kjenner meg fanga i mitt eget – ønsker jeg at noen skal kakke høl og dra i meg. Ut. Inn.
Jeg vil det skal hviskes i øret mitt slik Paulus skriver i det gamle brevet sitt: Jeg bønnhørte deg i rette tid og hjalp deg på frelsens dag. Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!
Og jeg vil kjenne handa som drar i meg, drar meg ut av mitt eget – og inn i fellesskapet av andre som har ropt ut og blitt bønnhørt. Andre som har leita og gått seg vill. Andre som har kjent det stramme seg rundt hjertet og bare hatt et eineste ønske, nemlig fri hals – frelse. Ikke noe åk igjen. Kjettingene løsna til det som bandt og holdt nede. Hva det enn var.
Og jeg tror det skjer noe med den som rakk meg handa, som berga meg, som hørte meg. Vi deler noe. Enten det er Gud eller hvermann. Vi deler ei erfaring av frihet, frelse – frihet fra vårt eget. Frihet til å bli noen sammen med den andre, de andre. Frihet til å se bakenfor og bortenfor det som synes viktig og riktig og glimrer og trekker og drar. Men som ofte viser seg å være tomt og kaldt. Når det menneskelig blir brysomt.
Men vi kan altså velge annerledes. Vi kan velge å strekke ut handa. Vi kan velge å ta i mot. Vi kan velge å dra noen opp. Vi kan velge å gå en anna vei enn den som synes å glimre. Se hvem vi finner. Og la oss bli funnet. Kanskje det er veien vi må gå. Kanskje det er veien til livet. Til livet midt i livet. Som i sangen vi skal høre til slutt:
"Æ vandra lenger lenger ned, blant fattigdom og skrot, der et sted i det fjerne, æ hørt en vakker sang. Minnan strømma på om nåkka fint og varmt… engang. I blant de fattige og fortapte, der i blant de små, knela æ og skjønt at det her va veien æ mått gå."
Valg. Vår vei. Guds vei.
Siv Limstrand
Musikk: Åge Aleksandersen – "Midt i livet"
