Salme 139
DBBS stod det på tavla da vi kom inn til første time i keramikksalen på ungdomsskolen. "Snart får dere hver deres leirklump", sa læreren. "Dere kan selv bestemme hva dere vil lage, men når dere er ferdige, er det én ting jeg ikke vil høre: Det er forkortelsen på tavla. Vet dere hva DBBS betyr?" Vi tenkte på sykkelmerket, men det var en B for mye. Læreren snudde seg og skrev på tavla: "DBBS = Det Ble Bare Sånn".
Han hadde vært formingslærer i årevis. Generasjoner med ungdom hadde stått foran han med askebeger, sukkerskåler og lysestaker i hendene, og beklaget seg over at "det ble bare sånn". Kanskje ikke rart læreren var lei de fire orda?
DBBS var noe av det viktigste jeg lærte om på skolen. En huskeregel for to ting som henger nøye sammen.
For det første var det livsvisdom i lærerens hjertesukk. For livet, timene som ligger foran oss, er å likne med leirklumpen. Vi kan selv forme dagen. Gjøre aktive valg slik at vi til natten kan si vi gjorde det vi kunne, enten det har vært en lett eller en vrien dag.
I dag kan vi velge å ta den telefonen vi har utsatt så lenge. Rydde i rotet som har hopet seg opp og som stjeler energien vår. Ta det første steget i relasjonen som har låst seg. Å benytte påvirkningskraften vi har på våre egne liv, er verdt å huske på. Men bare hvis vi også tar med det andre poenget.
For det hører med til historien fra niendeklasse at jeg var sjanseløs der på keramikksalen. Leirklumpen opplevdes uformelig mellom mine ti tommeltotter. Umulig å få jevn og fin. Jeg gikk fort lei. Da jeg forklarte læreren at sukkerskålen var et produkt av en nøye uttenkt plan og iherdig arbeid, var det løgn. For leirklumpen, den ble bare sånn.
Like sant som at vi kan påvirke og forme våre egne liv, like sant er det at vi til syvende og sist kommer til kort. Livet er et resultat av en rekke faktorer vi ikke er herre over, leire som glipper mellom hendene våre, små og store hendelser som vi ikke kan forberede oss på. Sykdom. Arbeidsløshet. Ufrivillig ensomhet.
Eller tvert imot positive overraskelser vi ikke så komme. Et nytt vennskap. Et uventa solstreif i mørket. En plutselig følelse av ro og glede.
Det som skjer, det skjer. Men der, i spennet mellom å være handlende, ansvarlige mennesker, og samtidig sårbare og ganske sjanseløse i møte med tilværelsen; der er det livet leves og Jesus møter oss. Han inspirerer oss til å tenke stort om oss selv, rette ryggen og leve til beste for hverandre. Men samtidig, til å erkjenne vår hjelpeløshet, vår avhengighet av hverandre og av Hans nåde.
Slik at vi også i dag skal kunne si at vi gjorde det vi kunne og like vel forsone oss med DBBS; at det ble bare sånn; og hvile i at det midt blant oss finnes én som bærer oss. Uansett.
Tor Magne Nesvik
prest og utviklingsleder i Stavanger kirkelige Fellesråd og Stavanger bispedømme
Musikk: Randi Tytingvåg - "Que Sera Sera"
