Noen spørsmål i livet er ganske umulige. Som når en liten tass står foran deg og sier: "Farfar, farfar…." Så blir det pause før han fortsetter: "Hva var det jeg lurte på nå, egentlig?".
Ja, den som kunne svare på sånt. Et ganske umulig spørsmål. Og det finnes noen av dem i livet.
For noen blir tanker om tro, og om Gud, til umulige spørsmål. Til noe det ikke går an å vite noe om, eller det blir for problematisk å tenke på. Hvorfor er det så mye vondt i verden? Hvorfor gir ikke Gud seg litt mer til kjenne? Hvorfor ble ikke kona mi, eller mannen min, frisk når t.o.m presten var her og ba om det?
Vi får si det igjen: Den som kunne svare på sånt! Jeg har ikke noe kjapt og enkelt svar på det. Og jeg har stilt sånne spørsmål sjøl noen ganger også.
Likevel - det så mange som finner håp for livet, trøst i sorgen og styrke i hverdagen nettopp i sin tro. Og at det er troen, som vi kunne tenke var skjør og usikker, som viser slitestyrke og trygghet når det røyner på.
Spørsmålene i livet reiser kan ofte synes umulige og uten svar. Men troen er ikke umulig. Det er nok en hemmelighet her. Nemlig den at tro handler om relasjon og ikke prestasjon. Vi kan nesten si: Tro er lik relasjon. En relasjon til Gud. En relasjon lik det vi opplever i et sterkt og godt familiebånd, vi som barn og Gud som far. Et forhold som utvikles i kjennskap og kjærlighet. Og det forholdet avhenger ikke av hvor mange spørsmål vi får svar på, men opplevelsen av å være omsluttet og elsket. Uansett.
Noen ganger får jeg hjelp og kan øyne et svar på det umulige spørsmålet. Andre ganger ikke. Troen hjelper meg med livet slik det faktisk er, med manglende oversikt og uløste gåter, men i tillit og nærhet til en som har oversikt og som elsker meg.
Jesu ord om saken er presise og direkte. Han sier: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud, og tro på meg.
Ulf Børje Rahm
Musikk: SalmeKlang - "Lær meg å kjenne dine veie"
