Å dø er også en reise. Å sørge likeså.
For ikke lenge siden skinte vårsol ned på en hvit kiste i Holmenkollen kapell. Og den skinte ned på meg som satt ved siden av. Jeg hadde fått være med på biter av en reise. Nå skulle vi avslutte en del av den. Begynne på nye etapper.
Jeg leste ett dikt som stod i programmet. Deler av det lyder slik;
Når jeg er borte, gråt litt over meg.
Tenk på meg av og til, - men ikke for ofte.
Fremkall minnene - men ikke for lenge.
Når du lever skal dine tanker være i livet.
Dette diktet av Theodora Kroeber sier noe om at når noen tar farvel. Når noen vi er glad skal gå i møte med døden, skal vi fortsette å møte livet. Vi skal bevare minnene. Smile over tanken på de lykkelige stundene men leve våre liv og gå steg for steg videre.
Så vanskelig. Og så nødvendig. Det er den som forlater sin stemme vi hører i diktet. Den er dens inderlige ønsker for oss. LEV! Lev livet ditt.
Så sang vi Erik Byes blå salme. Den bærer våre liv. I tre små vers speiler den oss. Det endelige. Det vi ikke kan endre eller gjøre om på noe måte. Når dagen må ta farvel for eksempel og gi natten plass. Det rår vi ikke over.
Så handler sangen om å hvile i øyeblikket. Være her. Være helt tilstede. Nær treets rot og sankthansormenes skinn nær foten din. Dette her og nå.
Og så ser den bakover. På det som var. Det som ble. Barneskritt over tunet og dine kjærlige hender. Eller uroen. De søvnløse nettene. Den uforklarlige melankolien.
Til slutt bærer Erik Byes tekst oss utover, eller oppover eller kanskje det er innover. Til det som er større enn oss. Som er evig i tid og som skaper alle øyeblikk.
Du hånd.
Du som sanker og sår og gir oss alle dagene å leve i.
Som ber oss rette ryggen.
Og gå i strid.
Gå ut å leve.
Og på den veien velsigner Gud oss
og leger det som trenger legedom.
Sorg er kjærlighetens språk. Den besvarte eller ubesvarte kjærligheten. Det er det blå i denne salmen. For meg er sorgen mørkeblå. Ikke sort. Aldri sort. Ikke så lenge min tro er rak i ryggen. Ikke så lenge min tro bære håpet om å få gå inn i Herrens evige tid.
Hanne Elstrøm
Musikk: Erik Bye - "Blå salme"
