Venner? Venner. Et håndtrykk. En omfavnelse. Og alt kan begynne på nytt. Det som var revet i stykker, blir helt igjen. Det som var knust, blir føyd sammen.
To brødre snakket sammen for første gang på tyve år. Et ektepar fant tonen igjen, etter å ha vært i disharmoni i lang tid. Jentegjengen tok den utstøtte inn i gruppen igjen. To statsledere kysset og kysset ble et håpstegn for de krigstrette menneskene.
Tilgi meg, lød ordene.
Det kan bli fred av sånt. Det kan bli ny framtidstro. Nye håp kan vokse frem. Er det ikke det vi ofte lengter etter? Fred på jord. Det er jo det vi ønsker oss til jul. En klisje? Ja, en skikkelig klisje, men ikke mindre sann av den grunn.
For når vi følger livet i verden, i stort og i smått. I hjemmet vårt, i våre egne relasjoner, på arbeidet, i forholdet mellom nasjoner, så er det vel ikke noe vi kunne ønske mer enn nettopp dette: Fred på jord.
Det ser ikke lyst ut alltid. Det kan se ut til at mer og mer rives fra hverandre, fragmenteres, sprenges i stykker. Hvor finnes det noen som kan føye sammen? Som kan hele bruddene? Som kan skape fred?
Var det opp til menneskene alene, var det vanskelig å beholde håpet. Men det er ikke opp til menneskene alene. Gud er en Gud som setter sammen, som heler brudd, som bringer fred.
Det lille barnet i krybben har med seg himmelen til jorden, og føyer på nytt Gud og mennesker sammen. Det er et tegn på det som skal komme: Fred på jord. Derfor gråter englene av glede og derfor danser stjernene på himmelen julenatten. For det er dette som er Guds vilje for verden: At den skal bli hel og ny og at fred skal bli virkelighet.
Guds kjærlighet kommer til syne i verden hver gang mennesker finner sammen, hver gang forsoning finner sted, hver gang kjærlighet overvinner hat. For verden er full av tegn på dette: At kjærligheten er størst av alt og at det en gang skal bli fred på jord!
Kari Mangerud Alvsvåg
Prost i Sarpsborg prosti
Musikk: Jack Johnson - "Someday At Christmas"
