Å bebreide er for mange like alminnelig som deres åndedrett.
Når jeg bebreider, bærer jeg ut vonde følelser og tømmer dem i naboens hage.
Å bebreide andre er for noen en måte å holde det rent og pent inne i seg selv.
Vonde følelser får da ingen varig oppholdstillatelse. Daglig bærer jeg gamle og nye vonde følelser ut, og tømmer dem hos andre mennesker.
Dermed ser det alltid pent ut hos meg, men hos menneskene rundt meg ser det ikke ut.
Er det en menneskerett å bebreide?
Vi har jo ingen motforestillinger i vår norske kultur mot å bebreide i øst og vest.
Til enhver tid og på et hvert sted.
Om bebreidelser sa Jesus en gang, i Bergprekenen:
”Dersom du sier til en annen: din idiot, skal du være skyldig for det høye råd.
Dersom du sier til en annen: din ugudelige narr, skal du være skyldig til helvedes ild.”
Vi kjenner nesten ikke Jesus igjen i slike strenge ord.
Og jeg spør meg selv: Milde Jesus, hva var det egentlig du sagde?
Jesus er helt klar på dette punktet:
Han vil ikke at bebreidelser skal være dialekten mellom hans disipler.
Jesus visste dypere enn noen at det er bebreidelser som ødelegger alle mellommenneskelige forhold, både mellom personer og mellom nasjoner.
Forut for en krig, går gjerne en ordkrig.
Mennesker som bebreider, starter hele tiden små og store kriger.
For noen år siden bestemte jeg meg for å forlate bebreidelsesbransjen. Det gjør man enkelt ved å øve seg opp i å aldri starte med ordet ”du” når man blir sint.
Jeg hadde jo daglig hele livet sagt:
”Du er en tosk.”
”Du er en idiot.”
”Hvordan er det du oppfører deg?”
Slike geværskudd avfyrer jeg aldri lenger. Når jeg blir sint, så eier jeg min irritabilitet, og jeg eier mitt raseri. Så jeg sier:
”Jeg er irritert. Dette liker jeg ikke. Nå har jeg behov for en pause.”
Da eier jeg min irritabilitet, og gjør ikke andre ansvarlig for den.
”Du er en tosk!” starter en krig.
”Jeg er forvirret og lei meg” starter en samtale.
Ingen ting i livet har forandret min hverdag mer enn at jeg en dag sluttet konsekvent å bebreide mennesker.
Her er den setningen som har ødelagt flest norske samliv:
”Du gjør meg rasende!”
Den er ikke klok, og ikke sann.
Neste gang du får lyst til å si noe slikt, så si heller:
”Jeg gjør meg selv rasende, men du har vært til en søkkende god hjelp.”
Jeg synes ingen visdom er større i det daglige enn når et menneske eier sin egen irritabilitet og sitt eget raseri, og derfor aldri bebreider.
Karsten Isachsen
Musikk Se människan Ulla Carin Börjesdotter