NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 4. oktober

Ut av ensomheten

Ann Christin Elvemo

"Ensomhet er en vond venn som hvert fjerde menneske i Norge oppgir å være sin nærmeste venn," står det på nettsiden Ung.no.

Ensomhet er en vond venn. Hvert fjerde menneske i Norge føler seg ensom.

Jeg leser setninga og har vanskelig for å tro at den er sann, for vi lever i en medieverden hvor vi i løpet av få sekunder kan ha kontakt med mennesker fra hele verden. Vi kan, med et par tastetrykk, kontakte de fleste vi kjente i barndommen og i ungdomstida, og venners venner er også en mulighet.

Vi viser fram våre beste sider og vellykkede turer på facebook. Vi har kontakt med hele verden og samtidig har mange mistet kontakten med seg selv. Her ligger noe av utfordringen: Uten kontakt med seg selv, blir ensomhet fort en vond venn, for i vennskap må en by på seg selv.

I Bibelen sier Jesus: Hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre: "Vi spilte fløyte for dere, men dere ville ikke danse."

Jeg tror han også beskriver vår tids menneskeslekt. Selv om vi har hundrevis av venner på sosiale medier, virker det som om når livets fløyte spiller opp til dans, i kantina, i foreldregruppa på skolen, på tur eller på treningsstudio, velger de fleste å holde på med sitt, gjerne med telefonen synlig i handa.

Jesus vil at mennesker skal bli kjent med fellesskapet, være i fellesskapet, lik barn på en stor åpen plass som leker sammen, møter hverandres blikk, tar hverandres hender, blir venner.

Kanskje er det sant at ensomhet er en vond venn og at 25% av oss har denne vonde vennen som vår nærmeste venn. Det er vanskelig å vise seg fram med hele seg, hvis alt du ser av andre er et utvalg av vellykkethet, som fremstilles som om det er hele livet.

Den amerikanske forfatteren Marilyn French forsterker dette enda mer. Hun sier "Ensomhet er ikke en lengsel etter selskap, men ensomhet er en lengsel etter beslektede sjeler."

Ja og dersom hvert fjerde menneske har en vond venn som sin nærmeste venn, da er hvert fjerde menneske en beslektet sjel, og har noen erfaringer som kan deles. For jeg tror nettopp dette, å stå på utsiden å lete etter den perfekte beslektede sjelen, er noe av utfordringa. Den perfekte finnes ikke, men den beslektede sjelen finnes.

Og Jesus spiller fløyte for deg og meg når vi sjenerte og nervøse beveger oss ut på plassen. For det er der ute alt det gode kan skje. Om vi går med våre lengsler etter gode venner og med våre feil og mangle, vil vi få muligheten til å møte andre med de samme menneskelige egenskapene. Kontakten med oss selv kommer også fortere og bedre i andres selskap.

Jeg håper Jesus vil fortsette å spille fløyte for oss lenge enda. Kanskje tør vi til slutt? Jeg håper det.

Ann Christin Elvemo

Musikk: Ellen Sofie Hovland - "Vær her for meg"