En gang skrev jeg en kronikk med overskriften: «Stakkers Gud», og la meg gjøre det fullstendig klart: Jeg skrev den i dyp respekt for Guddommen.
Jeg liker å skrive kronikker. Det er noe med formatet, kort nok til at mange leser det hele, langt nok til at jeg kan følge en tanke-rekke og samtidig få plass til overraskende innspill.
Når sant skal sies var jeg glad for å ha skrevet den kronikken. Jeg synes jeg fikk sagt noe det kjentes viktig å si, noe som ville gi både smil og ettertanke, foruten at det altså var svært respektfullt.
Denne kronikken var det ingen som ville ha. Jeg sendte den til flere aviser og nettsteder og fra like mange steder, - ble jeg vennlig men bestemt avvist. «Jaja», tenkte jeg og la kronikken i arkivet.
Undrer du på hva det var jeg i all respekt hadde skrevet om Gud og ikke minst om oss selv?
Jeg skrev: «Stakkars Gud som tas til inntekt for så utrolig mye djevelskap». Vi har myrdet, vi har kriget, vi har hatet, vi har kastet alle bud på sjøen – i Guds navn. Det finnes blant oss hauger av «sannheter», - sannheter om Guds mening og vilje, sannheter som er innbyrdes uforenlige.
Tenk å være en Allmektighet, noe fullkomment og ubegripelig med all makt i Himmelen og på jorden, samtidig som det "fremste" av Skaperverket, - vi mennesker -, gjør all verdens krumspring for å trå støttende til, slik at Guddommen ikke utsettes for ubehageligheter.
Vi beskytter Gud mot avbildninger, mot ikke ortodokse beskrivelser, mot feilsitater, mot uvanlige uttrykk for skaperverkets innebygde selvfølgeligheter. Ikke minst beskytter vi Gud mot alle som måtte ha en feil oppfatning av dette Ufattelige, - alle de ”vantroende”. Vi oppfører oss som om Gud var en liten pusling som vi endatil kjønner!
For noen år siden spurte jeg en ortodoks jøde om han hadde gjort seg noen tanker om Guds kjønn. Han tenkte seg om der og da og svarte at Gud må være en androgyn størrelse. Jeg takket smilende for svaret.
Det var et svar til ettertanke, men jeg var godt forberedt. Vi, min kone Elsa og jeg, hadde på et to dagers seminar presentert pronomenet «hen» for diakoner, prester, kateter og biskop i Nidaros Bispedømme.
I en pause kom en prest til oss og sa at dette pronomenet måtte vi bare fremme fordi det løste et teologisk problem: Hen ville nemlig være rett pronomen for Gud, ettersom hen skapte både kvinner og menn i sitt bilde.
Det gikk noen år før jeg fikk en henvendelse fra Barbu menighet i Arendal om jeg hadde noe de kunne ta inn i menighetsbladet. De fikk «Stakkars Gud», og jeg fikk nydelige tilbakemeldinger.
Esben Esther Pirelli Benestad
lege, professor og omtaler seg selv som "transbegavet".
Musikk: Elisabeth Andreassen – «Danse mot vår»
